Kaos, Krig, Kjærlighet

24 | Akkurat det jeg håpet

L u k e

Et par kalde hender forsøker å dra meg vekk derfra, men kroppen min handler på instinkt. Hjernen min er fremdeles for fokusert på bare tre ting kan ødelegge deg til at jeg i det hele tatt tenker over det idet jeg veiver med hånden og tilfeldigvis treffer vakten bak meg rett i ansiktet. I et øyeblikk merker jeg en skrekkelig dårlig samvittighet, men jeg glemmer det fort da vaktens øyne blistrer i sinne og han setter i å kaste seg over meg. Jeg dukker, men det stopper ham ikke fra å sende meg deisende ned i bakken.

Støtet sender en skytende smerte oppover ryggraden, og i utkanten av synsfeltet truer svarte flekker med å svartne for blikket mitt. Jeg hiver etter pusten og prøver å kjempe meg opp på beina, men en fot presser seg mot ryggen min og dytter meg lenger ned mot bakken.

Jeg hører vakten grynte irritert. "Hvis du bare hadde gitt faen i å stå imot, hadde jeg ikke trengt å slå deg ned!" Selv med hjertet i halsen og kroppen sløv rekker jeg å tenke Engler kan ikke banne, men kroppen blir fort overmannet av panikk og alle logiske tanker løper fra meg. Tykke tårer renner nedover kinnene mine, men det er ikke fra slagene eller frykten.

Trodde du virkelig at alt som ville stoppe meg fra å bli en Demon, er deg?

Han kan ikke ha ment det, men selv da jeg prøver å kjempe meg opp igjen og øynene mine detter på ham, ser jeg ikke spor av anger i blikket hans. Alt han gjør er å stå der, åpenbart helt uinteressert i at jeg ligger nede, eller vakten som holder meg fast der.

Jeg prøver å si noe, men jeg får ikke puste. Vakten tar tak i skuldrene mine og setter i å slepe meg vekk derfra, og i desperasjon sparker jeg på måfå, men alt jeg treffer er luft. Hver muskel verker, men jeg klarer likevel å vri meg så jeg får et siste glimt av Ashton—noe som bare får meg til å ønske at jeg ikke gjorde det.

Jeg ser fremdeles stjerner, men imens jeg dras vekk derfra kan jeg nesten sverge på at en skikkelse dukker opp bak Ashtons rygg. Ashton rører seg ikke, virker ikke redd, ikke en gang overrasket. Selv da det som tidligere var en skygge viser seg å være en person, og det fra ryggen hans vokser et par lange, muskuløse vinger, svarte som kull.

Nei, rekker jeg å tenke, men før jeg i det hele tatt får en anelse om hvem personen er, har vakten slept meg inn portene. Han sender meg et siste, hatefullt blikk, før portene lukker seg mellom oss og alt jeg stirrer på er mur.

"Luke!" Fottrinn kommer løpende mot meg, og jeg får et glimt av noe grønt—Michaels hår— før gutten bråstopper foran meg.

"Hva—hvem—var det der?" Klarer jeg omsider å stamme frem, etter at Michael har inspisert meg i noe som føles som en evighet og mumlet noe om sykestua. I virkeligheten er tankene mine bare på Ashton; ikke bare det han sa, men også tanken om at hvis han overgir seg, er det ingen sjanse for at de lar ham gå. Det virker nesten lettende å kunne tenke på skikkelsen som dukket opp bak ham heller enn alle ordene hans, men også dét gjør meg bekymret. Jeg vet ikke mye om Demoner, men de svarte vingene gir meg en anelse om at det der var en. Spørsmålet er hvorfor han dukket opp, hvilken side han står på, og mest av alt—hvorfor gjorde ikke Ashton noe? Hvorfor så det nesten ut som om han... Forventet det?

Michael ser bare forvirret på meg. "Hva snakker du om?" Hører jeg han mumle, men stemmen hans er lav.

"Så du ikke Demonen?" Spør jeg ham, men alt han gjør er å riste på hodet, så det grønne håret faller ned foran øynene.

"Var for opptatt med å prøve å ikke bli banket opp," mumler han. "Hva gjør vi nå? Ashton kommer til å..." Setningen hans dør ut, men jeg trenger ikke mer for å vite hva han skulle til å si—Ashton kommer til å bli straffet om de får tak i ham. Han var allerede dødsdømt, men nå som han har forsøkt å rømme i tillegg... De kommer ikke til å nøle et sekund lenger. Han risikerer å bli drept på stedet. Tanken får meg til å kjempe mot kvalmen.