27 | Kunsten å kidnappe en demon

127 20 7
                                    

L u k e

Dagen etter samler jeg tingene mine og forlater stedet før jeg rekker å se mer på det. Jeg orker ikke tanken på ham lenger.

Alt jeg vil er å glemme.

Jeg vet at Michael har blitt sendt ned også, og at han er et sted i nærheten med sitt eget oppdrag. Alt jeg trenger er å ringe. Jeg har Michael, jeg har oppdraget mitt, og jeg har et sted å bo inntil videre, enda jeg torturerer meg selv bare ved å være der.

Alt som mangler er å finne Max igjen, og fortsette der jeg slapp før Ashton kom. Alt jeg trenger er å fullføre oppdraget og dra hjem, og jeg vil slippe å måtte tenke mer over Ashton, over Demoner, over noe som helst.

Jeg vet at Ashton mener Max er en Demon, men jeg aner ikke hva jeg skal tro lenger. Da jeg snakket med Caige virket det plutselig åpenbart at han ikke var det, men nå hører jeg bare Ashtons mistanke i bakhodet. I følge Caige finnes ikke Demoner lenger over hodet, men i følge Ashton er det fler nå enn noensinne. Samtidig, enda jeg føler meg kvalm og respektløs bare for å en gang tenke tanken, er det noe som gir mening med Caiges versjon—tror folk på Ashtons versjon om at Caige er en Demon, går han fri for forbrytelsen. Spørsmålet er om han ville ha løyet bare for å slippe unna?

Men hva med Calum? Det er så mange spørsmål, så mye som ikke gir mening. Jeg prøver å dytte det unna, men det blir liksom bare værende der, gjemt i baktankene resten av dagen som en eller annen hodepine jeg ikke blir kvitt.

Jeg vet ikke hvorfor jeg sjokkeres av å se ham der. Max, gutten med de intense, blå øynene og nesten hvite håret, sittende i sandkassen bak barneskolen. Leppene hans beveger seg, som om han er midt i en samtale, men den eneste jeg ser foran ham er bamsen hans, Amon, den lille kaninen han mener kan kommunisere.

Jeg får straks frysninger. Han er en demon, hører jeg Ashtons stemme fortelle meg, og deretter Caige, som sier det motsatte. Men hvem skal man liksom stole på, når lederen din forteller deg en ting, og sønnen hans en annen?

Jeg biter tennene sammen og trasker den siste avstanden. Max, for opptatt med kaninen, registrerer meg ikke idet jeg huker meg ned så mine et hundre og nittitre centimetere ikke skal virke like skremmende. Jeg har ordet hei på leppene da Max kommer meg i forkjøpet, men det er ikke meg han snakker til.

"Jeg vil hjem," sier han. Først antar jeg at han bare snakker med seg selv eller sier det til bamsen sin, men likevel klarer jeg ikke motstå å, latterlig som det er, lytte etter svar. Men bamsen sier ikke et ord, og jeg vet ikke om det er en lettelse å vite at alt antakelig bare er guttens fantasi, eller sårende å vite at Ashton kanskje løy til meg.

"Men jeg vil ikke være her mer!" Utbryter plutselig Max, som om han hørte et svar ikke jeg hørte. Han kaster bamsen i sanden, og med noe som høres ut som et grinete hyl, spinner han rundt så øynene hans møter mine.

Jeg mente å si hei, men det som kommer ut i stedet, er et skeptisk: "Hvem snakker du med?"

Den unge gutten skvetter ikke av at jeg bare dukker opp uventet. Tvert imot smiler han bare - det samme smilet han sendte meg da han pirket i en død katts pels med en pinne.

"Broren min," svarer han kort, som om det skulle gi mening og jeg ikke ville stusse over det.

Det er ikke en engels oppførsel å stille spørsmål før høflighetene, men de velter ut av meg likevel.

"Er... bamsen din, broren din?" Mumler jeg skeptisk. Max ser et øyeblikk bare på meg, huden hans glatt og plettfri som melk.

"Amon er broren min," svarer han meg kort. "Og han vil ikke hente meg. Jeg liker meg ikke her. Jeg vil hjem."

Plutselig ser det ut som om han er på gråten, og straks føler jeg meg slem som begynner å grave i hemmelighetene hans. Hvis han virkelig er adoptert, er det kanskje ikke så rart at han driver og innbiller seg at bamsen hans er en bror? Er det ikke vanlig at barn har fantasivenner?

Jeg skal til å gi gutten en klem, men han rygger unna som om jeg nettopp var frekk. Jeg noterer meg at han ikke er glad i fysisk kontakt, før jeg nikker mot bamsen i stedet.

"Tror du ikke Amon blir kald av å ligge alene i sanden?" Spør jeg ham, og dytter inn så mye vennlighet og barnslighet jeg kan i spørsmålet. Tidligere fant jeg det naturlig å snakke med barn, men å opptre som positiv og leken hele tiden nå, er nesten bare slitsomt. Det føles som å lyve.

Max ser nesten forvirret ut. "Det er bare en bamse. Bamser blir ikke kalde. Den er jo laget av stoff," svarer han meg. "Og Amon blir ikke kald selv om bamsen blir det. Vi blir ikke kalde."

Jeg ser et øyeblikk forvirret på ham. Kanskje jeg ikke var ment til å ha oppdrag. Jeg vet jo åpenbart ikke noe om hvordan man takler et. Jeg er ment til å gi ham venner, ikke snakke med ham om et stykke med tøy.

For det er bare det det er. Et stykke med tøy.

"Nei vel. Vi kan leke gjemsel?" Foreslår jeg i stedet, halvveis for å slippe å fortsette samtalen.

"Gjemsel er for småbarn," sier Max fornærmet.

"Du er ni år gammel," glipper det raskt ut av meg, før jeg innser min egen feil. Max stirrer likevel på meg som om jeg nettopp fornærmet ham, og sakte måler han meg med blikket.

"Jeg trodde ikke Engler var slemme," sier han sakte. "Men dere er mye slemmere enn Demoner."

Og deretter reiser han seg fra sanden, børster restene vekk fra knærne, og setter på spring vekk fra meg. Jeg blir stående og se etter ham, lurende på hvorfor jeg ikke en gang føler for å løpe etter. Jeg er en Engel, det burde være første instinkt å hjelpe dødelige.

Likevel føler jeg ingenting.

I stedet for å løpe etter, vandrer jeg tilbake til stedet han slengte fra seg bamsen. Den er skitten av sanden, og pelsen er slitt og flokete. Da jeg snur den, stirrer de små knappenålsøynene tilbake på meg, skinnende i en intens, blå farge.

Jeg vet ikke hva jeg tenker. Jeg vet ikke hva som går av meg idet jeg tar bamsen med meg og spaserer vekk derfra, brått sikker på hva jeg skal gjøre.

Jeg lover deg, den gutten er en demon, hører jeg Ashton si i hodet. Dagen han sa det føles milevis unna, men først nå kan jeg virkelig se hva han mener - og tro på det.

Han dro kanskje fra meg, men det betyr ikke at det ikke er verdt et forsøk. Han valgte kanskje dette selv, men det betyr ikke at jeg trenger å gå med på det.

Kanskje du ikke vil ha noe med meg å gjøre, Ashton, men jeg er ikke ferdig med deg ennå.

Jeg ender opp ved restauranten Michael tok meg med til. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke sjokkeres over å skimte noe grønt der inne - Michaels hår. Han må ha kommet frem til det samme som meg selv og satset på at jeg ville dukke opp.

Jeg sklir ned på stolen foran ham, tvers ovenfor ham på det lille bordet på en dødelig McDonald's, og slenger kaninbamsen på bordplaten.

"Jeg har tenkt litt," sier Michael, øynene hvilende på bamsen. "Caige gir ikke mening. Hvilket betyr at Calum har rett, for Engler kan ikke lyve. Caige er ikke en Engel."

Alt jeg gjør er å nikke.

"Så han er en Demon," fortsetter Michael. "Hva gjør vi med det?"

Jeg slikker meg sakte på leppene. "Max er oppdraget mitt," mumler jeg sakte. "Men jeg har et nytt oppdrag når det gjelder den gutten."

Michael ser på meg, øynene triste og slitne, men nå glimtende med et lite hint av noe annet. "Spytt ut," kommanderer han. "Hva er planen din, Luke?"

Øynene mine treffer bamsen. Amon er broren min, fortalte Max meg. Hvis denne broren er det jeg trenger for å få kontakt med Ashton igjen...

Jeg flirer. "Har du tilfeldigvis lyst til å hjelpe meg å kidnappe en ni år gammel Demon?"

Kaos, Krig, KjærlighetWhere stories live. Discover now