Kaos, Krig, Kjærlighet

8 | Han er forelsket

L u k e

Ved å tilbringe all denne tiden med Ashton, har jeg funnet ut en del om ham. For det første, spiser han nesten aldri, drikker bare kaffe, og virker ikke som om han er i stand til å sitte i mer enn to minutter uten å reise seg og vandre målløst rundt i rommet.

For det andre er fyren fryktelig morgengretten.

Det føles nesten som episoden med bilen igjen da han braser inn på kjøkkenet, mumler et banneord og et eller annet om at han allerede er sen, og heller i seg en kopp med kaffe fortere enn jeg trodde i det hele tatt var mulig for en dødelig. Han drar hånden konstant gjennom håret, før han setter fra seg koppen på kjøkkenbenken så hardt at jeg er redd den sprekker.

"Har du dårlig tid eller noe?" Spør jeg, og ser på ham fra den lille krakken han har stående på kjøkkenet. Han bruker sorte jeans og en T-skjorte, med det brune håret bustete fra alle gangene han rufser til det med hånden. Øynene hans er hovne og trøtte idet han setter dem i meg.

"Hva faen ser det ut som?" Glefser han tilbake, før han nærmest løper og finner frem en sekk, dytter inn noen papirer i den og slenger en energibar oppi den. Jeg er ganske sikker på at Ashton lever på energibarer og kaffe, noe som nesten gjør meg en smule bekymret. Han fortsetter å farte rundt, og blikket mitt fortsetter å følge med på hvert steg av veien. Jeg føler meg ekstremt klein, og det faktum at vi stort sett bare har kranglet hittil hjelper ikke på saken. Han tilbød meg riktignok å bo her til jeg har fullført oppdraget mitt, men jeg begynner å tro han angrer.

"Du ser ekstremt lost ut når du tenker," påpeker Ashton, og jeg innser at han har stoppet opp og nå stirrer rett på meg. Jeg flytter meg keitete på krakken, uten å si noe. Flott - sjenansen slår alltid til på de mest upassende tidspunktene.

Imens jeg sitter der, en smule ukomfortabel, kan jeg sverge på at Ashton flirer av meg.

"Hadde ikke du dårlig tid?" Mumler jeg, og gutten ser på meg og skjuler et smil, før han forsvinner ut døra med et siste "Hvis du herper leiligheten min imens jeg er borte, Engel, så er du død."

***

Å lete etter Max, viser seg å være ekstremt mye vanskeligere denne gangen. Gutten er ikke på lekeplassen, og ikke i nærheten av sin egen skole. Jeg leter etter ham ved strøket jeg vet han bor, hele skoleveien hans, og mer eller mindre hvert eneste kvartal innen et par kilometers omkrets.
Han er ingen av stedene. Jeg er nærme å gi opp, sekunder fra å bare konkludere med at det uansett ikke vil hjelpe å vimse rundt på måfå, da jeg oppdager at en skikkelse ser på meg.

Mitt første instinkt burde være å løpe. Jeg ble mer eller mindre fortalt hundre ganger at mennesker kan være onde, Luke, på en måte selv ikke Demoner kan forstå av mine egne foreldre før jeg dro. Jeg vet nok om dem til å innse at det antakelig ikke er en god idé å bare stå her og stirre tilbake på en skygge ved en parkbenk. Det bedre alternativet her ville vært å løpe hele veien til Ashtons leilighet og la ham le av hvor håpløst pysete jeg er når han senere finner det ut.

Men det kan være Max. Kanskje jeg innbilder meg det, men har ikke personen lyst hår? Jeg har ikke sett noen her nede med så blondt hår som Max. Jeg prøver å justere blikket, men selv med synet mitt, som ellers er bedre enn hos en vanlig dødelig, er det vanskelig å si om jeg ser en person eller bare en vanlig skygge.

"Hemmo!" Hører jeg brått noen utbryte bak meg, noe som nesten får meg til å kollapse sammen midt på gata av ren sjokk. Jeg spinner rundt, og i hodet mitt ser jeg en eller annen mørk skapning kaste seg over meg og angripe - i stedet møter blikket mitt en gutt med en dyp grønnfarge i håret og enda grønnere øyne.