18 | Dette kommer til å fungere

79 8 1
                                    

L u k e

Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke ser på ham. Det føles så åpenbart at han er rett bak meg, jeg kan merke blikket hans, og likevel kan jeg ikke annet enn å nistirre på Calum i stedet. Denne planen er latterlig, men likevel står demonen foran meg som om dette er en morsom liten utflukt, ikke en kriminell handling.

Den andre inngangen han snakket om, viser seg å være relativt liten i forhold til hovedinngangen. Faktisk er den så godt gjemt at jeg tviler på at jeg kunne ha funnet den selv. Flere hundre meter fra den større porten, er det et lite, rektangulært parti av veggen som går en smule innover. Jeg la ikke engang merke til det før Calum plutselig stoppet opp foran den og mumlet et ord jeg har hørt før; aperire. Latin for "å åpne".

Av en eller annen grunn er jeg fremdeles ikke over sjokket av å høre Calum, en demon, bruke latin. Det er én ting at dødelige har brukt det og trodd det var deres eget - at demoner kan det, er noe helt annet. Jeg trodde ikke det var mulig, en gang, men åpningen adlød så snart han sa det, og avslørte en lang tunnel skåret inn i marmoren.

Det føles som om vi har gått i timesvis. Taket er så lavt at jeg må bøye meg for ikke å treffe det, og nå og da drypper vanndråper ned fra det. Det er ikke et eneste lys hele veien, tvert imot er det bare et evig mørke, så svart at det er såvidt jeg ser Calum foran meg. Jeg er hyperoppmerksom på at Ashton er rett bak meg, men prøver med alt jeg kan å bare fokusere forover. Han har knapt sett på meg helt siden vi kom hit, og etter at jeg tok på meg hettegenseren hans har det bare blitt verre.

Den er fremdeles varm etter at han hadde den på seg, og lukter dessuten av leiligheten hans. Jeg tar meg selv i å lure på hva som hadde skjedd hvis Calum ikke dukket opp tidligere i dag. Alt som skjedde da føles milevis unna allerede, og det samme gjør Ashton. Hva nå som egentlig hendte rett før vi dro hit, tror jeg det gjorde mer inntrykk på ham enn han later som.

Jeg oppdager ikke at Calum har stoppet før jeg braser rett inn i ham. Jeg skal til å spørre hva han driver med da han plutselig snakker, men ikke rettet mot meg.

"Dere kan gjøre velkomsten her litt mer varmende, altså," utbryter han høyt, åpenbart for å få oss alle til å innse at vi ikke lenger er alene. Så snart han har hevet stemmen skrus lys brått på, og det tar meg flere sekunder å i det hele tatt få synet i orden.

Da prikkene i synet endelig forsvinner, lander blikket mitt på to vakter iført hvite uniformer. Begge er omtrent på min egen høyde, men kraftigere bygd og antakeligvis en god del sterkere. Blikkene deres streifer raskt over oss alle sammen, og jeg setter raskt mitt eget i gulvet. Jeg føler meg så lite demonisk at jeg er sikker på at det er skrevet i hele ansiktet mitt.

"Hvem er dere?" utbryter den ene vakten. Stemmen hans er mørk og anklagende, og enda jeg vet at de begge er engler, føler jeg meg brått nervøs. Engler er generelt sett lite voldelige, men det er bare en spesiell type engel som blir ansatt av Caige, og de angriper om de må.

Calum er den eneste av oss som faktisk klarer å svare. Han smiler bredt, enda han kaster noen blikk mot døren i motsatt ende.

"Calum Hood," hilser han og strekker ut en hånd. Vaktene gjør ikke annet enn å se på den mens den henger i luften, og av en eller annen grunn får det Calum til å le. "Vi har et oppdrag jeg dessverre må meddele at er fullstendig konfidensielt, men at dere bør åpne den døren så fort som mulig."

Jeg kan føle vaktene se tvilende på oss. Den ene av dem studerer Michael raskt, men han må åpenbart falle for løgnen. Michael har alltid stukket seg ut blant engler med det grønne håret og de slitte olajakkene. Vakten kaster knapt et blikk på Ashton, men ved meg blir det hengende.

Kaos, Krig, KjærlighetWhere stories live. Discover now