33 | Du burde ikke ha rørt ham

43 7 1
                                    

A s h t o n

Luke smeller inn i veggen med ryggen først. Han har ikke engang skjult vingene — med alt som har skjedd har han åpenbart glemt dem — men de treffer veggen med et høyt dunk nå, og jeg ser hvordan ansiktet hans skjærer en grimase. Instinktivt er det som om hele kroppen bestemmer seg for å løpe mot ham, men før jeg rekker noe som helst er en hånd på skulderen min, hardt nok til at fingrene graver seg inn i skulderbladet. Hvis jeg hadde vært modigere, ville ikke jeg ikke ha bråstanset, kroppen ville ikke ha fryst og kanskje jeg kunne ha reddet Luke. I stedet mister jeg all kontroll over hver eneste muskel; de fryser, og nok en gang føles det som om jeg er paralysert, som om jeg ikke kunne ha løpt unna selv hvis jeg prøvde.

Jeg vil ikke se på ham, men jeg vet at han er der. Jeg kan lukte alkoholen han nettopp drakk, som han alltid gjorde da, enda det aldri var nok til at han ble tydelig beruset. Den eneste forskjellen var at han alltid ble litt mindre kontrollert, selv etter et enslig glass. Blikket hans fikk alltid samme uttrykk, en smule ufokusert, som om han så på meg og så et eller annet vesen han prøvde å forstå, men ikke klarte.

"Du vet vel at dette er til det beste," sier han bak meg, fremdeles med hånden som brenner seg inn i skulderen min. Jeg er så kvalm at jeg tror jeg kommer til å kaste opp, og Luke ser fremdeles ut som om verden hans spinner, enda blikket nå har falt på meg. Hele ansiktet hans er blekt, og da han prøver å smette unna vakten er han alt for treg; han smelles inn i veggen nok en gang, og jeg ser hvordan han denne gangen lukker øynene, vakler på beina. Han gir ikke opp, men det er ingen krefter igjen å ta fra, og da vakten har ham presset opp mot veggen er det såvidt han i det hele tatt beveger seg.

"Vær så... Vær så snill," renner det ut av meg. Jeg har aldri bønnfalt faren min før, aldri sunket så lavt, men denne gangen faller ordene ut av seg selv. "La ham gå, vær så snill, jeg gjør hva som helst..."

Jeg kan høre latteren hans bak meg. "Hva som helst?"

"Hva som helst, bare la ham gå, ikke..." Ikke skad ham. Ikke tving meg til å se på.

Fingrene hans graver seg enda dypere inn i huden, til neglene omtrent bryter gjennom. Han kommer så nære meg at pusten hans streifer øret mitt da han sier: "Ikke bønnfall andre. Vi er bedre enn det."

Jeg er halvveis klar over at jeg har begynt å gråte, igjen, selv om jeg lovet meg selv å ikke gjøre det mer, selv om faren min hater det, selv om jeg vet at det ikke gjør noe bedre. Jeg vil løpe, men kroppen nekter å lystre, og hjernen fortsetter å fortelle meg selv den samme tingen:

Lat som om du ikke er her. Du er en stol. Du er veggen. Du er ikke levende og dette skjer ikke.

Men det fungerte bare tidligere fordi det var kun meg, fordi det ikke dreiet seg om noen andre. Med Luke framfor meg er det umulig å forsvinne mentalt; alt fokuset hviler på ham, enda jeg er for feig til å gjøre noe, for hjelpesløs til å i det hele tatt bevege meg.

Unnskyld, tenker jeg panisk, men Luke ser ikke på meg, han ser på vakten foran ham. Slagene må ha fått ham nære å miste bevisstheten, for det er såvidt han reagerer selv da vakten avslører en kniv i håndflaten, selv da han spinner den mellom fingrene like lett som om det var en trommestikke.

"Vær så snill," hvisker jeg igjen, men selvsagt kommer det ikke til å hjelpe. Han kommer til å skade Luke, og det kommer til å være min feil fordi jeg dro ham med meg hit. Fordi jeg tillot meg selv å tro at jeg noensinne kunne være god nok for ham, at det ikke kom til å ende på denne måten.

En engels vinger er det mest sårbare stedet å skade dem, noe vakten virker skrekkelig klar over. Han fører knivspissen til den høyre og jeg ser hvordan Luke er hvit i ansiktet, hvordan han ikke sier en eneste lyd selv da knivspissen graver seg inn. I stedet ser han bare ut som om han er i sjokk, som om han kommer til å svime av hvert sekund.

Kaos, Krig, KjærlighetWhere stories live. Discover now