Kaos, Krig, Kjærlighet

16 | Hjem kjære hjem, i guess

L u k e

Rasen min er kjent for å alltid være elegante, men det er definitivt ikke noe eleganse å se da jeg løper mot ham. Ved hjelp av litt panikk og engelig blod er jeg raskere enn en vanlig dødelig, og rekker å nå ham det sekundet han begynner å sjangle.

Ashton ser likblek ut. Han har alltid vært solbrun, men nå har all fargen forsvunnet fra ansiktet, og rundt øynene dukker mørke sirkler opp i løpet av millisekunder. Han sjangler, beina gir etter og hele vekten hans havner i armene mine.

Jeg har ingen anelse hva som skjer. I et øyeblikk står han der og krangler med Calum, og i det neste ser jeg ham stivne i noen skrekkelig lange sekunder. Øynene hans så ut til å rulle bakover.

Nå ligger han mer eller mindre i armene mine, og hadde det ikke vært for at øynene hans beveger seg, kunne jeg ha trodd at han ikke ville våkne igjen. Jeg klarer ikke stoppe meg selv fra å gjenta navnet hans, noe jeg antakelig vanligvis ville ha tenkt på som pinlig. Michael og Calum stirrer på meg, men akkurat nå er oppmerksomheten rettet mot noe helt annet.

Øynene hans beveger seg, som om han ser ting jeg ikke kan. Jeg merker panikken vokse, brått livredd, en del av meg nesten sint.

Du får meg til å bry meg, og så skal du bare forlate meg?

I noe som føles som timer er jeg redd at det er akkurat det han gjør—forlater meg. At jeg sakte men sikkert ser han glippe fra fingertuppene mine, uten å kunne stoppe det. Jeg hører meg selv trygle, gjenta please please please i hodet, men ordene setter seg fast i halsen og kommer ikke ut.

Det føles som en evighet, men det tar i virkeligheten bare noen sekunder før han blunker og ser ut til å komme til seg selv igjen. Fargen kommer tilbake i ansiktet, men øynene ser fremdeles ut til å se spøkelser, enda han åpenbart ser meg nå.

Lettelsen er ubeskrivelig, og selv dét skremmer meg. Når ble jeg så tilknyttet til denne gutten at jeg ikke takler å være uten ham i noen sekunder?

"Hva... Hva skjedde?" Stammer jeg forvirret. Jeg høres patetisk og bekymret ut. Jeg er patetisk og bekymret. Han bare... Forsvant. Det var riktig nok ikke lenge, men noe med hvordan øynene hans bevegde seg på sier meg at han så noe.

Eller noen.

Han blunker, som om han ikke fatter hvor han er, og jeg kan føle hjerterytmen hans. Rask, ujevn, som om han er sint eller redd. Endelig ser han ut til å komme til hektene, og da han innser at han mer eller mindre ligger i armene mine, ser jeg et hint av rødfarge krype fra kinnene og helt ut til ørene.

Han rister på hodet og retter seg opp, og jeg merker hvordan han tar et skritt unna meg. Pannen min rynker seg umiddelbart, men jeg sier ikke noe på det, enda hvert skritt han tar gjør vondt. Hvorfor vil han ikke stå nær meg, når han ville det for et øyeblikk siden? Noen minutter før dette skjedde tok han hånden min da han skvatt, og nå rygger han unna meg?

"Det var ingenting," mumler han sakte. Sirklene under øynene hans har ikke forsvunnet. Han ser syk ut, som om han er kvalm.

"Men-"

"Ingenting, Luke. Det var ingenting." Han legger så mye trykk på den siste setningen at jeg i et øyeblikk glemmer at han er dødelig. Det føles som om han er den overnaturlige av oss, som om han klarer å påvirke meg, som om det ligger en eller annen formel bak ordene. Det burde ikke være mulig for en dødelig.