19 | Dette beviser ingenting

63 7 1
                                    

A s h t o n

Jeg kommer til å kaste opp.

Det er den éne tanken som svirrer rundt i hodet mitt idet jeg følger etter Luke gjennom folkemassen. Han insisterte på at jeg skulle ta på hetta igjen, men nå føles det tynne stoffet som et latterlig forsøk på beskyttelse. Jeg holder blikket festet i bakken og tenker at det ser ut som om den bølger seg under meg. Hadde det ikke vært for at Luke praktisk talt drar meg bortover, hadde jeg antakelig ligget der nede nå.

Jeg lurer på om han er klar over hvor hardt han klemmer hånden min. Jeg får ikke blod ut til fingertuppene, men jeg bringer det ikke opp. Kanskje en del av meg er redd han skal slippe, enda jeg vet at han gjør det fordi jeg ellers ville ha snublet over mine egne ben. Jeg kan ikke rette hodet opp, da jeg garantert ville ha blitt gjenkjent av en eller annen.

For én gangs skyld er jeg takknemlig for englers elendige forsvarsevne. De stoler blindt på sitt eget folk; det er ikke en eneste sikkerhetssjekk på veien. Å komme inn er ikke den vanskelige delen.

Problemet er, med en gang de oppdager meg, å komme ut igjen.

Jeg registrerer knapt hvor vi er. Jeg kjenner igjen bakken, luktene, følelsen av å være tilbake, og alt gjør bare trangen til å kaste opp verre. Luke fører oss gjennom en dør og enda en, helt til ekkoet og den lave mumlingen ikke er til å ta feil av.

Vi er inne.

Luke stopper endelig opp.

Jeg kommer til å svime av.

Jeg har blikket festet i bakken fremdeles, men nå er jeg ikke sikker på om jeg hadde klart å heve det hvis jeg kunne det. Hver eneste nerve i meg trygler om å la meg løpe ut. Jeg hater dette stedet, denne rettssalen, disse folkene. De dømte meg skyldig sist, hvordan skal dette endre noens mening om meg? Nå, når jeg returnerer som ikke bare skyldig i én forbrytelse, men to? Jeg er ikke bare engelen som prøvde å drepe noen lenger, jeg er engelen som ble dømt for det og likevel kom tilbake.

Luke tar en hånd på skulderen min, og jeg tar meg selv i å lene meg mot den. Han nærmest dytter meg ned på nærmeste stol, før han lener seg nærmere meg og studerer ansiktet mitt. Gjennom hetta kan jeg såvidt se et par blå øyne, men de er utydelige og blander seg inn i hverandre. Det er folk rundt oss på hver side, men lyden av folkemassen overdøver lyden av ordene hans for alle andre enn meg.

"Det går bra," hører jeg ham hviske. Jeg vet ikke hvem han prøver å overbevise. "De vil tro på deg når de kan se det selv."

Jeg svelger, men halsen er sandpapir. Han skviser fremdeles hånden min. Fingertuppene mine er hvite og likevel er det en del av meg som ikke klarer å slutte å tenke ikke slipp, ikke slipp, ikke slipp.

Han slipper ikke. Han ser i grunn mer nervøs ut enn jeg gjør. Blikket hans flakker over hele salen, og huden hans er blekere enn vanlig. Han sender meg et smil, men det er så falskt og tvungent at det er alt annet enn oppmuntrende.

Hvis Luke tror deg, hvorfor ikke de andre? Prøver jeg å overbevise meg selv om, men det hjelper lite. Jeg vet ikke hvorfor Luke i det hele tatt stoler på meg, men det er åpenbart at han er unntaket. Ingen andre her kommer til å være like tilgivende - eller like naive.

Denne planen er idiotisk. Jeg har vandret rett inn i hendene på et folk som hater meg. Jeg har ikke nevnt det for Luke, men jeg var hårstrå fra å bli dømt til døden sist - hva vil stoppe dem fra å gjøre det denne gangen?

En dommer banker frustrert i bordet og prøver forgjeves å roe ned salen. Jeg har fremdeles blikket presset ned i bakken, overbevist om at jeg vil bli gjenkjent så snart jeg hever det bare en smule. Luke skifter mellom å se på meg og å se på dommeren med så raske bevegelser at håret hans detter ned foran øynene med jevne mellomrom.

Kaos, Krig, KjærlighetWhere stories live. Discover now