Kaos, Krig, Kjærlighet

29 | La meg gå

L u k e

"Dette var definitivt en feil." Jeg kan ikke annet enn å trave rastløs frem og tilbake, svetten rennende nedover pannen og pusten i raske, ujevne hiv. Hele kroppen dirrer av nervøsitet, en egenskap som egentlig burde være umulig med mine gener.

Michael sukker overdrevent høyt, men jeg kan likevel høre skjelvingen i stemmen hans, også. Han er minst like usikker som jeg er, og måten hendene hans skjelver gir meg ikke akkurat inntrykket av at han er noe i nærheten av rolig.

Den unge gutten har ikke sluttet å sparke og slå. Jeg vet ikke om det er en lettelse eller ikke at han ikke gråter. På en måte, blir det lettere for samvittigheten å se at i stedet for å hylgråte og trygle, blir Max bare ukontrollerbar og irritert. Ulempen er at å holde ham blir en million ganger mer utfordrende.

Å få tak i ham burde være lett. Det var i hvert fall det jeg tenkte da jeg ba Michael om hjelp til å kidnappe niåringen og bruke ham som lokkemat. Det viste seg å ikke stemme da jeg litt for sent innså at det ikke bare er en niåring - det er en niårig Demon.

Til tross for at armene mine nå er dekket av både bite- og kloremerker, klarte vi likevel hva vi satte ut for å gjøre - snike oss innpå gutten og hale ham hele veien hit, til Ashtons leilighet der han nå sitter bundet fast i en stol, snerrende og glefsende som en eller annen hund.

Det overrasker meg nesten hvordan han reagerer. Han virker ikke redd, bare irritert, som om vi nettopp dro ham vekk fra en ekstremt viktig lek. Jeg prøver talløse ganger å forklare ham at vi ikke skal skade ham, at han ikke trenger å være urolig - men gutten ser ikke ut til å være noen av delene, og ordene mine overser han blankt.

"Han kommer ikke til å komme," renner det ut av meg. "Og hørte du Amon? Han var rasende. Han kommer til å drepe oss. Hva var denne planen, egentlig? Jeg burde ikke ha—"

"Luke, hold kjeft, vær så snill. Jeg står og slåss mot en Demon i miniatyr her, jeg trenger ikke en klagende Engel i tillegg." Michael har svetteperler i panna, og jeg innser at travingen min rundt i rommet antakelig ikke er særlig til hjelp.

Likevel klarer jeg ikke stoppe. Vet Amon hvor vi er? Vil han komme hit? Var det han den fjæren tilhørte?

Mest av alt tenker jeg på Ashton. Jeg vet ikke om han hørte meg en gang, og enda verre, jeg vet ikke om han hørte meg og ignorerte det. Kanskje han virkelig aldri brydde seg?

Max setter i et brøl og slår vilt rundt seg med armene. "Jeg vil hjem!" Renner det ut av gutten. "Jeg er ikke redd for dere!" Jeg skal til å snu meg og be Demonen om å roe seg ned da jeg merker det - kulde som prikker nedover langs ryggen. Amon?

Men kilden er ikke Amon, det er Max. Niåringen jeg antok ville være harmløs vrikker og vrir seg, og jeg innbiller meg at rommet skjelver.

"Hva i-" begynner Michael, før han blir slått av en kraft jeg ikke ser og blir sendt flyvende mot veggen. Han banner - et forsøk på det, i hvert fall - før han reiser seg igjen, irritasjon rennende av ham.

"Er det imot regelverket å skade en Demon?" spør han meg, øynene hvilende på Max, som bare fortsetter med hylingen.

"Ikke rør ham," svarer jeg raskt tilbake. For raskt. Desperasjonen min er så tydelig i stemmen min at det nesten er pinlig. "Jeg trenger ham for at Ashton skal..." Setningen stopper der.

Leiligheten skjelver. Temperaturen har falt ned så mye at det dannes små skyer når jeg puster ut, og i et øyeblikk er jeg overbevist om at det er nå det skjer - jeg kommer til å bli knust under vekten av taket.

Men leiligheten raser ikke, enda kreftene til Max begynner å bygge seg opp.

"Hvis ingen dukker opp snart, så skylder jeg alt dette på deg når lederne begynner å spørre om hva søren vi driver-" begynner Michael, før han stopper opp og stirrer på noe bak meg.