The Storm (NORSK)

Prolog

Jeg sukker oppgitt når jeg ser regndråpene så vidt falle på vinduet og skli nedover. En krypende følelse kravler oppover ryggen min og stopper opp ved nakken. Jeg kjenner følelsen sakte, men sikkert, ta tak rundt halsen min og klemme til slik at det blir vanskeligere og vanskeligere å puste. 

''Pust, inn og ut, inn og ut.'' Hvisker jeg lavt for meg selv. 

Jeg vil helst ikke få helt anfall i et tog stappfullt med mennesker så krysser fingrene og ber til Gud for at det ikke skal begynne å tordne og lyne. Jeg har alltid mislikt torden og lyn, men helt siden Stormen, med stor S, har jeg virkelig vært livredd. Jeg har holdt meg inne og langt unna vinduer og dører,  så mye som mulig, når det har vært uvær. Det har selvsagt funket hittil, men så har det bare gått ett år. Ett år siden Stormen. Stormen som forandret livet mitt totalt. Jeg lukker øynene og prøver å roe meg selv. 

''Slapp av, du overreagerer!'' Hvisker jeg sint til meg selv. 

Stormen var en engangs greie. Hva er sjansen for at noe lignende skal skje igjen? Jeg har ikke akkurat familien min her som jeg kan miste igjen. Plutselig får jeg en ubehagelig følelse jeg ikke kan sette ord på. Jeg lukker opp øynene og ser at noen setter seg ved siden av meg. Jeg ser på personen som nettopp satte seg ned. Det er en gutt som ser ut til å være omtrent like gammel som meg. Han har blågrå øyne, skittenblondt hår og har på seg en svart t-shorte som er trang nok til å vise at han har brukt et par timer på trening. Jeg smiler til han og åpner munnen for å si hei, for vi skal tross alt sitte ved siden av hverandre i flere timer, men når jeg møter blikket hans lukker jeg munnen. Guttens øyne er plutselig ikke så blågrå, men heller nærmest svarte. Han ser uhyggelig og kaldt på meg. 

''Hva glor du på?'' Den mørke, hissige stemmen hans bryter den kleine stillheten i toget og han borrer blikket sitt i meg. 

''Unnskyld meg? Jeg ville bare være hyggelig å si hei!'' Svarer jeg frustrert. Hvorfor er han så hissig? Gutten svarer meg ved å snøfte og ignorere meg totalt. Han putter et par propper i ørene og lukker øya. Greit, hvis det er sånn du vil ha det, tenker jeg furtent og ser ut av vinduet igjen. Jeg hadde håpet på at jeg fikk sitte sammen med noen som jeg kunne snakke med, for å få bort tankene for regnet utenfor, men neivel. Den ubehagelige følelsen fra i stad blir plutselig mye sterkere, og jeg blir veldig utilpass. Det er 5 timer igjen til toget er fremme, og jeg føler jeg kan trenge litt søvne i løpet av den tiden, før jeg starter det nye livet mitt, så jeg lukker igjen øynene mens jeg prøver å se for meg hvordan det nye livet mitt kommer til å bli.