The Storm (NORSK)

Kapittel 9

Jeg er fylt med sinne, forvirring og ydmykelse. Jeg snur på hælen og slår til han i ansiktet så hardt jeg klarer. Jeg kan ikke tro at jeg gjorde det, tenker jeg og skal til å si noe, men bestemmer meg for å holde munnen lukket. Han ser først overrasket ut, men det varer ikke lenge for før jeg vet ordet av det har de blågrå øynene hans blitt helt svarte, og plutselig blir jeg dytta hardt bakover mot en vegg. Følelsen jeg har hatt helt siden toget blir forsterka og jeg begynner faktisk å bli... Redd?

Jeg mister pusten i et sekund og begynner å se svarte prikker, men kommer meg fort og ser sint opp på han. Hva var det som skjedde nå? Jeg tar på bakhodet mitt og kjenner det er litt bløtt. Jeg ser han i øynene, og selv om det begynner å svi i øynene nekter jeg å se bort. Han biter seg i leppa når han ser på fingrene mine, og tar deretter den ene hånda gjennom det skittenblonde håret sitt.

'' Hva faen!?'' Roper Julius og stormer mot meg, mens Andrè stormer mot han foran meg, tar tak i han og dytter til han. Andrè skal til å slå han, men jeg kan ikke la han gjøre det. De skal ikke slåss på grunn av meg, spesielt når dette egentlig er min skyld. Jeg har virkelig ingen anelse om hvorfor jeg gjorde det jeg gjorde. 

''Stopp! Det går fint.'' Bryter jeg ut.

''Det går faen ikke fint, du blør!'' Roper Andrè og ser jævlig sinna ut. Jeg smiler, rister på hodet og sier,

''Du har alltid hvert så utrolig overbeskyttende. Jeg overlever.''

''Så det første du skal vite er at Lucas her, ikke er typen du gjør sinna.'' Sier Julius og gir et blikk til Lucas. Vent, sa de nettopp Lucas? Nei dette kan ikke skje.

''Og det andre jeg skal vite er hvorfor dere kidnappa meg istedenfor å ringe meg som normale mennesker, sant?'' Sier jeg sarkastisk og prøver å herme etter måten Julius snakka.

Julius og Andrè er, eller var, som to storebrødre for meg. Familien deres er (var?) gode venner av familien min og jeg ikke har snakka med dem på utrolig lenge, og som jeg heller ikke trodde jeg kom til å snakke med igjen, for sist jeg sjekket flyttet de til den andre siden av jordkloden og vi mista kontakten.

Lucas aner jeg ikke hvem er, eller, jeg har en anelse... Det eneste jeg vet sikkert er at Lucas er den skumle gutten jeg satt ved siden av på toget. Rett etter at jeg ga gutta en klem, rakk de ikke presentere Lucas før jeg gikk løs på han. Hvorfor jeg gjorde det? Har ingen anelse. Jeg var bare veldig sint og frustrert, og akkurat nå angrer jeg veldig på det jeg gjorde. Lucas avbryter tankene mine i det han mumler noe og går fort ut av stua så jeg blir igjen med Julius og Andrè. Jeg løfter begge bryna og stirrer på dem.

''Vil dere forklare dere?''

''Kanskje det, men sett deg først og spis frokost.'' Sier Andrè og peker mot maten på bordet som jeg ikke hadde lagt merke til.

I mens jeg spiser forklarer guttene seg med at de bare ville skremme meg litt, og at de ikke mente å virkelig kidnappe meg. De hadde reist tilbake til landet så fort de fikk høre hva som hadde skjedd med familien min, og når de fikk vite at jeg skulle bo hos besteforeldrene mine, bestemte familien deres seg for å komme også, men for å bli for godt.

''Du trodde vel ikke at besteforeldrene dine kunne ommøblere hele rommet ditt i løpet av de timene du var på skolen?'' Spør Julius og smiler rampete. Jeg rister på hodet og ler, og plutselig går noe opp for meg. 

''De to som nærmest løp ut første skoledag... Var det dere?'' Spør jeg, og når de nikker, får jeg også bekreftet det jeg hadde mistenkt i hele morges om Lucas. Det er han jeg skal sitte ved siden av på skolen fremover. Heldige meg. 

''Herregud er klokka 08.30? Bessa og bestefar må være fra seg av bekymring!'' Jeg spretter opp av sofaen og ser på klokken på veggen. Guttene begynner å le.

''Ta det med ro, du tror vel ikke vi ikke har fortalt til besteforeldrene dine at du kom til å være med oss?'' Andrè ser på meg som om jeg er dum og smiler skjevt.

''Vel, dere er ikke verdens smarteste...'' Begynner jeg, men holder munn når Lucas kommer inn i stua og med han kommer følelsen.

Forresten: ''Følelsen'', er en greie Anna liksom har når noe er galt, og den kommer og går. Denne følelsen har ho hatt helt siden ho satte seg på toget til besteforeldra sine (Jeg nevnte den i prologen) og etter det har den kommet og gått. Håper det ikke er forvirrende for dere og at dere skjønner.