The Storm (NORSK)

Kapittel 11

'' Sentre, sentre, sentre...'' Roper treneren hvert andre sekund. Vi er blitt delt inn i par, jeg er med Elvis, og vi driver å sentrer ballen til hverandre. Treneren er hard, det skal han ha, men jeg liker det. Etter å ha sentret til hverandre i 15 minutter samtidig som vi løper på samme plass, som forresten er mer slitsomt enn en skulle tro, sier treneren vi kan ta en 3 minutts drikkepause. Jeg jogger bort til benkene hvor bagen min står og heller i meg halve vannet i den rosa vannflasken min når Elvis kommer bort til meg.

''Har ikke kjæresten din bedre å gjøre enn å stirre på oss mens vi trener?''

''Hva snakker du om?'' Nå er jeg forvirret.

''Lucas har stått der og betraktet deg i 5 minutter nå.''

''Hva!?'' Bryter jeg ut og snur meg mot stedet Elvis nikket mot. Skulle man sett, der står Lucas.

''Han er IKKE kjæresten min.''

''Flott, da kan du vel bli med på kino i helga?'' Elvis gliser og kommer nærmere meg.

''Som en date?'' Popper det plutselig ut av meg. Hvorfor spurte jeg om det? Idiot Anna, idiot.

''Du kan vel si det ja. Så, hva sier du?''

''Sikkert.'' Svarer jeg nøytralt og går tilbake til banen. Resten av treninga går uten at jeg sier noe som helst. Lurer på hvordan det blir å gå ut med Elvis. Han virker grei, men jeg vet ikke helt om han er min type. 

***

Jeg forbanner meg selv innimellom for å ikke ha tatt mopedlappen, spesielt etter trening, men jeg har aldri hatt råd, og jeg liker ikke å spørre andre om penger, selv ikke Bessa og bestefar. Jeg har gått i 15 minutter før en svart Land Rover kjører opp ved siden av meg, sakte. Jeg begynner å gå fortere, men kommer så på hvem sin bil det er og sakker farten. Helvete.

''Noen grunn til at du enda ikke er hjemme, selv om skolen ble ferdig for 2 timer sida?'' Roper en stemme ut av vinduet.

''Jeg har hvert på trening.''

''At du gidder å spille, spesielt med de taperne.''

''At du gidder å kommentere det, spesielt fordi du sto å stirra på meg.''

''Hvem sier jeg stirra på deg?'' Svarer stemmen, og jeg kjenner jeg blir rød i fjeset. Jeg stopper opp og snur meg mot han. Bilen stopper også.

''Hva vil du Lucas?'' Glefser jeg. Det var ikke meningen å høres så aggressive ut, men gjort er gjort. Før Lucas får svart hører jeg et brak i det fjerne, så et skarpt lysglimt fra himmelen. Neineinei! Før jeg vet ordet av det begynner det å pøsregne og jeg skynder meg å trekke hetten på jakken over hodet. Hvorfor må jeg være så uheldig?

''Jeg er på vei til å plukke opp Julius. Vil du sitte på?'' Jeg biter meg hardt i leppa. Jeg vil ikke gå i dette været, det er enda 20 minutter til å gå hjem, men jeg vil heller ikke sitte med Lucas alene i bilen. Eller... Det kommer da ikke til å skje noe, han kommer ikke til å skade meg. Men han har gjort det før, sier en stemme svakt i hodet mitt. Og du vil ikke gå i dette været her heller, sier den samme stemmer. Jeg biter litt på innsiden av kinnet mitt, en uvane. Det står mellom å få anfall eller å ta sjansen og kanskje dø. 

''Jorden til Anna'' Lucas ser oppgitt på meg og får meg til å grøsse. Øynene hans er blågrå igjen nå. Jeg rister på hodet og uten et ord går jeg til passasjersiden og setter meg inn. Jeg håper jeg ikke kommer til å angre på dette.

***

Åh jeg angrer så sykt på dette!!!

''Hva skal vi gjøre nå!? Vet du i det hele tatt hvor vi er?'' Jeg begynner å få panikk. Det tordner hvert femte sekund, og jeg sverger på at jeg så et tre falle inne i skogen litt lengre bak. Vi er på en vei ute i ingenmannsland med tettskog på hver side. Skog og grusvei så langt øyet kan se, og det begynner å bli mørkt. Jeg ser på klokken på mobilen, den er 18.06.

''Slapp av, selvfølgelig vet jeg hvor vi er.'' Lucas har hele overkroppen inne i panseret til bilen og driver å fikler med noe mens jeg holder mobilen for han. Flaks at jeg har lasta ned en lommelykt app.

''Det begynner å bli mørkt og jeg sverger på at jeg så et tre bli slått i bakken litt lenger borte.'' Maser jeg.

''Kan du holde kjeft i et øyeblikk å holde mobilen stille!'' Roper Lucas irritert, men jeg ignorer han og fortsetter bare.

''Bessa må være fra seg av bekymring! Hvorfor er det ikke dekning her!?''

''Seriøst, du er nødt til å holde kjeft før jeg gjør det for deg'' Jeg holder munn i et øyeblikk, men hører en lyd inne i skogen.

''Hørte du det?''

''Jeg hører bare deg som fortsatt snakker!'' Grynter Lucas. Jeg rister på hodet og himler med øynene.

''Hvor i helvete var det du skulle hente Julius? Hvor i helvete er han?''

''Banna du nå nettopp?''

''Også?''

''Jeg har bare aldri hørt deg banne''

''Vel vi er ikke akkurat bestevenner. Jeg har kjent deg hvor lenge? Under en uke?'' Sier sarkastisk. 

Plutselig høres det et høyt smell og det glimter i himmelen et sekund. Jeg skvetter til, skriker og mister mobilen. Nå klarer jeg virkelig ikke å holde meg. Jeg begynner å hulke som en unge og tar hendene for munn for å dempe lydene. Hele kroppen min skjelver og jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Lucas, som selv skvatt av smellet, og skriket mitt, må ha hørt at hulkene mine, for han kommer ut av panseret, tar opp mobilen som er fortsatt ligger på bakken ved beina mine, og lyser mot meg. Når han ser ansiktet mitt mykner ansiktet hans og han legger armene forsiktig rundt meg. Som om jeg er en kaktus.

''Du, det går bra.'' Trøster han med usikkerhet i stemmen.

Her er en ny del. Denne er litt annerledes fra de andre delene vel? Endelig liksom! Håper dere likte den.