The Storm (NORSK)

Kapittel 22

HERREGUD! Så nettopp at jeg har skrevet Ally istedenfor Anna!!! Beklager sååå mye, orker ikke rette på det nå, men nå vet dere det. Ally er ikke med i denne delen, men Anna er.  

Jeg hører masse bråk, men klarer ikke skjønne hva som foregår. Jeg hører et, eller faktisk to, pipelyder, som absolutt ikke vil ta slutt. Jeg prøver å lukke opp øynene, men blir blenda av alt det hvite i rommet. Alt er tåkete, og det tar lang tid før jeg klarer å se klart.

''Ally? Går det bra!?'' Stemmen høres altfor kjent ut. Hvor er jeg? Og hva gjør Lucas her? Hva skjedde? Så mange spørsmål. Jeg har aldri drukket før, så om dette er hangover, så skal jeg aldri drikke igjen.

''Lucas...'' Mumler jeg.

''Du er på sykehuset.'' Får jeg som svar fra Lucas, og da slår det meg. Festen, besteforeldra mine. Jeg slår opp øynene og reiser meg fort opp i senga jeg ligger i, jeg er i det samme rommet som besteforeldra mine er i, eller... Jeg er i et rom som er helt likt det de var i, for alt jeg ser, er en sykepleier som triller ut en vogn med et laken over vogna. 

''Går det bra med besteforeldra mine?'' Roper jeg hysterisk til Lucas. Han setter seg ned på senga mi og stryker meg på armen. Han ser ikke så altfor gira ut.

''Ally, besteforeldra dine... De var i en fæl ulykke, antagelig noe Elvis planla. De...'' Jeg klarer ikke konsentrere meg mer om det Lucas sier. NEI, det er ikke mulig! De var alt jeg hadde! Tårene renner nedover kinna mine, og jeg kjenner jeg ikke får puste. 

''Lucas, de var alt jeg hadde igjen. Det kan ikke være sant!'' Sier jeg mellom hulka mine, men det kommer bra ut som hvisking. Lucas tar meg inn i en klem, og jeg klemmer hardt tilbake, og prøver å roe meg. Lucas hysjer på meg mens han stryker meg på håret, og kysser meg på panna. Det føles godt å ha han så nærme meg, selv om jeg egentlig ikke roer meg ned noe særlig. Jeg hulker inn mot brystet hans, og kjenner jeg ikke klarer å puste noe særlig. Jeg kan virkelig ikke tro det. Bessa og bestefar er borte, for alltid, og for første gang på et år, gråter jeg foran noen, i dette tilfelle, skolens rebell.

***

Jeg går stille inn i huset. Det er så mye mer stille enn det pleier å være. Jeg kan ikke høre Bessa drive på kjøkkenet, og jeg kan heller ikke høre bestefar ute i hagen eller på loftet. Så stille, og ensomt. Noen kremter bak meg, så jeg gjør plass så alle kan få gå inn i stua. Julius og Lucas setter seg ned og ser alvorlig på meg. 

''Så, vil du snakke?'' Julius ser usikkert på meg.

''Ja, eh, dere kan begynne med hva som skjedde etter at Lucas og jeg dro...'' 

Hei alle sammen! Unnskyld for så kort kapittel og for at jeg ikke har skrevet på så utrolig lenge, men jeg vet virkelig ikke hva jeg skal skrive! Jeg har skrevet litt på den nye historien min tho, sluppet ut 2 deler, så håper dere kanskje begynner å lese den istedet! Den heter ''You don't need a reason, do you?''  Hva skjer med så lang tittel? Aner ikke haha, kan hende jeg bytter, men uansett så håper jeg dere leser!