The Storm (NORSK)

Kapittel 14

''Fortsatt ingen dekning?'' Spør Lucas uengasjert mens han ligger med en caps over ansiktet nede ved treet jeg sitter i. Bryr han seg ikke om å komme seg hjem? Jeg har sittet her i 20 minutter, på toppen av treet og prøvd å få dekning, uten hell så klart.

''Nei,'' Sukker jeg og prøver å klatre ned fra treet, noe som er vanskeligere enn en skulle tro. Det var mye lettere å klatre opp enn ned, men du vet hva de sier; Det som går opp, må også komme ned. Jeg sukker igjen.

''Jeg får meg ikke ned.'' Furter jeg. Lucas reiser seg oppgitt opp. Jeg ser at han sliter med å holde tilbake et smil under capsen og himler med øynene. 

''Hopp!''

''Hva, er du gal!? Vent, ikke svar på det. Selvsagt er du gal.''

''Vil du ned eller ikke?'' Etter en liten debatt med meg selv og Lucas som roper hopp,hopp, hopp hvert andre sekund, bestemmer jeg meg.

''Kom igjen, jeg tar deg i mot''

''Jada, jada slutt å mase! Og forresten, det er best du tar meg imot ellers dreper jeg deg.''

''Med mindre fallet dreper deg først da.'' Flirer Lucas. Jeg himler med øynene igjen, og lukker dem. Nå skjer det.

***

Magen min rumler og jeg klemmer hardere rundt meg selv. Vi har gått i hele dagen, bena mine verker og det begynner å bli mørkt igjen. Jeg tror ikke vi kan overleve en natt til ute i skogen. Treet som falt på bilen, ødela bilen totalt, og det var for farlig til å bli igjen i det ettersom det var glassbiter overalt, så Lucas tok alt nødvendig utstyr fra bilen med seg og gikk.

Med nødvendig mener jeg utstyr som førstehjelpsskrin, et veldig stort teppe, faktisk det største jeg har sett noen gang, og en kniv. Jeg skjønte ikke hvorfor han hadde et teppe, fyrstikkeske og kniv i bilen, men gadd ikke spørre, selv om kniven gjorde meg litt engstelig, for hvem pleier å ha kniv i bilen til vanlig?

Uansett var vi heldige, for det verken regnet eller tordnet den første natten vår, men jeg er ikke så sikker på at vi kommer til å være like heldige i natt.

''Kanskje vi skal slå oss til ro her, lage bål og finne noe spiselig?'' Vi har gått langs veikanten i hele dag, i håp om å få øye på noen, men nå svinger Lucas inn i skogen.

''Hva forventer du at vi skal spise? Mark og bark?'' Spør jeg oppgitt og følger etter. Vi hadde en lang diskusjon i går om bål tenningen. Jeg mente det var umulig å tenne bål siden det nettopp hadde regnet, men han vant, for han klarte å lage et veldig fint bål som varmet oss begge en god del.

''Hører du ikke det?''

''Hva da?''

''Det høres ut som en foss'' Jeg lytter. Han har rett. Plutselig får jeg masse energi og løper mot lyden, med Lucas i hælene. Vi kommer fort frem til en foss. På en måte er det deilig å høre den høye lyden av vannet som renner. 

''Jeg vedder på at det er fisk her!'' Roper Lucas over all lyden, tar av seg alle klærne og kaster dem på meg.

''Skal du fange fisk med henda?'' Spør jeg forundret.

''Jeg har gjort det før, og kan gjøre det igjen.'' Svarer han og hopper uti.

***

''Herregud det var så verdt at du hoppa i vannet og nesten frøs ihjel.'' Ler jeg og gomler i meg resten av fisken. Lucas fikk tak i 3 fisker, og så fort han var ute av vannet, kastet jeg teppet rundt han så han fikk igjen varmen. Deretter gikk han for å finne noe å lage bål med. Nå sitter vi her i mørket, med et lite bål, mett mage og teppe rundt oss.

''Ja, det var jo ikke du som frøs ihjel.'' Grynter Lucas og tar en bit av fisken sin. Fisk uten krydder høres sikkert ikke godt ut, men det er faktisk utrolig hva man kan spise når man er sulten nok. Det kan jeg si med hånda på hjertet, ettersom jeg hater fisk.

''Så, vil du fortelle hvorfor du er så flink til å overleve i villmarka?'' Spør jeg sukkersøtt. Lucas er ganske mystisk syns jeg, for uansett hvor mye jeg har mast og bedt han om å fortelle noe om seg selv, har han ikke sagt noen ting. Ikke at jeg har fortalt han mye om meg selv heller da. 

''Faren min.'' Får jeg som svar. Jeg blir faktisk litt sjokkert når han svarer, for selv om jeg spurte, forventet jeg ikke noe svar. 

Jeg reiser meg opp og gjør meg klar til å gå, når jeg merker blikket til Lucas på meg. Selv om ansiktet hans er uttrykksløst så skjønner jeg at han vil ha en forklaring på hvor jeg skal.

''Jeg skal gå å tisse, vil du bli med?'' Spør jeg med hevet øyenbryn.

''Vel, hadde ikke hatt noe imot å se kroppen din. Den er jævlig fin.'' Svarer han dønn seriøs. Jeg gaper i sjokk, jeg forventet ikke det  som svar, men jeg tar meg fort sammen.

''Veldig morsomt.'' Mumler jeg og går.

***

Uling. Jeg hører uling! Lucas må ha merket at jeg stivnet for han begynner å ule med.

''Det er ikke morsomt. Der det er èn ulv, er det flere! Tenk om de lukter oss!?'' Jeg reiser meg opp i sittende stilling. Lucas og jeg har lugget tett sammen med det store teppe over oss og prøvd å sove, men ingen av oss har lykkes med det enda. Jeg sjekker klokken, den er 02.30. Vi har prøvd å sove i 2 timer nå, uten hell.

Forrige natt var helt forferdelig. Lucas vekka meg fra søvnen min og tok meg på skinnene. Først skjønte jeg ikke hvorfor, men så skjønte jeg at jeg hadde grått i søvne. Jeg hadde selvfølgelig drømt den samme drømmen som jeg har gjort i et år nå, men denne gangen var det mye verre. Lucas spurte om jeg ville snakke om det, men jeg kunne bare ikke.

''Ulver er mer redd for deg enn det du er for dem.'' Flirer Lucas og setter seg opp han også. Jeg skal til å protestere når vi hører rasling i noen busker. Lucas tar tak i kniven han har lagt ved siden av seg og reiser seg opp. Jeg reiser meg opp jeg også.

''Tenk om..'' Jeg får ikke fullført setning min før Lucas tar den ledige handa over munnen min mens han stirrer inn i mørket, der lyden kom fra. Jeg kjenner jeg holder pusten. Er det sånn jeg skal dø? Ute i ingenmannsland, med en rebell, spist av ulver? Lucas avbryter de negative tankene mine og hvisker til meg.

''Hold deg bak meg, og hvis det skjer noe, så tar du teppet og hopper opp i et tre. Der blir du uansett hva som skjer.'' Lucas har sluppet munnen min og holder armene mine, litt for hardt. Han ser strengt på meg.

''Nei, jeg...''

''Faen da, bare gjør som jeg sier!''

Okey så jeg bare lurer på noe; Syns dere det går for fort frem nå og at det skjer for mye, eller syns dere det er greit og at det tilogmed skjer for lite? Håper på svar!