The Storm (NORSK)

Kapittel 5

Jeg går forsiktig inn på rommet og ser på det som er foran meg, eller rettere sagt, den som er foran meg. Jeg får tårer i øynene og klarer ikke stoppe de fra å renne nedover skinna mine. Ikke nok med at rommet mitt er helt ommøblert, og alt er blitt ganske likt rommet mitt fra huset jeg bodde i med familien min, men det er også en liten japansk spisshund sovende på sengen min. Jeg går skjelvende bort til den og trangen til å ta den opp og klemme den hardt er så sterk, men likevel får jeg meg ikke til å røre den.

Det er hunden mamma og pappa kjøpte til søsknene mine og meg i julegave! Det er virkelig Akira, og det kan jeg se på de svarte labbene og det ene svarte øret. Akira var helt spesiell, for i mens de fleste andre japanske spisshund er klin hvite, ble Akira født med feil i genene så hun ble annerledes. Det er også grunnen til at vi kjøpte henne. Ingen ville ha henne fordi hun ikke var utstillings godkjent, men foreldra mine falt pladask for henne. Jeg hører noen komme inn på rommet mitt så jeg tørker fort bort tårene. Jeg har ikke latt noen se meg gråte etter stormen, og jeg har sannelig ikke tenkt å la noen gjøre det heller. Jeg er ikke svak, jeg er sterk!

''Overraskelse.'' Hvisker Bessa og bestefar samtidig i det de kommer inn på rommet mitt, og klemmer meg bakfra.

''Men hvordan? Jeg trodde Akira også døde i Stormen!'' Mumler jeg og snur meg mot dem.

''Hun ble alvorlig skada, men dyrelegen ville prøve å få henne frisk. Vi holdt henne hemmelig så du ikke skulle få falske forhåpninger. Vi hadde tenkt å overraske deg dagen du kom, men..'' Mer får ikke bestefar sagt, før jeg nærmest hopper på han og gir han en bjørneklem, mens jeg hvisker ''Tusen takk''.

Resten av kvelden leker jeg med Akira og koser med henne. Når jeg går på badet for å gjøre meg klar for kvelden, får jeg ikke begynt engang før Akira begynner å bjeffe som gal fra rommet mitt.

Jeg går inn på rommet mitt og ser henne stå med potene på vinduskarmen ved det åpne vinduet mitt. Hun bjeffer høyt mot noe utenfor. Jeg prøver å hysje på henne og går bort til vinduet for å se hva som får henne til å oppføre seg så rart. Jeg forventer å se et ekorn, men det jeg ser får meg til å miste munn og mæle. Jeg lukker vinduet og persiennen, plukker opp Akira og går fort bort fra vinduet. Det føles ut som om hjertet mitt har flytta seg fra venstre side av brystet og opp i halsen. Jeg svelger tungt og legger merke til at jeg skjelver, men er det rart? Det var en menneskeskikkelse der utenfor. Den samme skikkelsen jeg har sett tidligere. Nå er jeg sikker, jeg innbiller meg ikke dette. 

***

''Hei jeg er Alexandra, men alle kaller meg Ally. Og dette er Daniel, Marcus og Sophie'' Jeg gikk mot kantina da de fire dukket opp og presenterte seg for meg. Jeg hadde ikke snakka mye med de i klassen selvom det var 4 dag på skolen. Jeg hadde liksom ikke fått tid for alle pleide å nærmest løpe ut av klasserommet etter timene. Jeg hadde dessuten vært mye med Elvis og hans folk, så jeg var glad for at Ally og gjengen hennes kom bort til meg. Ikke misforstå, jeg er ikke den jenta som forventer at folk skal komme til meg for jeg hadde faktisk tenkt å finne noen å sitte med, for flere hadde sagt at jeg bare skulle lete etter dem, men nå som Ally og gjengen hennes kom, trengte jeg ikke finne dem, for de fant meg. Ja det stemmer forresten, Alexandra, Daniel, Marcus og Sophie går i klasse med meg.

Vi går sammen bort til kantina og setter oss ved et ledig bord og begynner å snakke med hverandre. De er utrolig kule og jeg bare føler på meg at vi kommer til å bli gode venner alle sammen.

Daniel og Marcus forteller at de også spiller fotball og at de har hvert borte fra skolen denne uka og derfor ikke hvert på trening. De er forresten brødre, tvillingbrødre, for å være presis. 

''Det var synd vi ikke var her når du prøvespilte for laget. Gutta på laget har skrytt veldig av deg'' Skryter Daniel av meg. Marcus kremter.

''De fleste. De fleste har skrytt av deg. Vær forsiktig Anna. Ikke føl deg for komfortabel med laget enda.'' Mer får ikke Marcus sagt før Daniel gir han et blikk. Ally bryter den kleine stillheten i det Marcus skal til å åpne munnen igjen. 

''Marcus, kan du kjøpe noe i kantinen for meg? Kjøp noe til deg selv også!'' Sier hun og kaster en hundre lapp til han. Jeg har tenkt å spørre hva Marcus snakka om, men Sophie nikker mot kantineinngangen før jeg rekker å åpne munnen.

''Hvem er det? Spør hun og ser på Daniel og Ally. Jeg snur meg mot inngangen, og rekker akkurat å se en stor kropp, snu seg og gå ut. Jeg grøsser nedover ryggen og snur meg fort mot de andre igjen. Marcus er tilbake, og alle fire stirrer på meg. Skulle ikke Marcus kjøpe mat til Ally?