The Storm (NORSK)

Kapittel 10

Det er mandag, noe som betyr skole. Jeg går mot plassen min bakerst i klasserommet og setter meg. Helga har hvert utrolig rar, og jeg har helt ærlig ikke snakket mer med guttene etter at jeg dro fra dem etter at Lucas kom inn i stua. Helt ærlig har jeg unngått dem, men det ser ikke ut til at jeg får unngått dem særlig mye mer, ettersom Julius og Andrè kommer inn i klasserommet og setter seg på plassene foran meg. Jeg smiler så vidt til dem, før jeg ser på den ledige plassen ved siden av meg og svelger tungt. Dette kommer til å ende i katastrofe, tenker jeg i det Lucas kommer inn i klasserommet og går mot meg, eller rettere sagt, plassen ved siden av meg. Jeg ser ned i pulten og prøver å synke ned i stolen så mye som mulig, livredd for hvordan dette kommer til å ende opp. Ugh, siden når jeg har vært redd for en utfordring? Skjerp deg Anna! Tenker jeg oppgitt. 

Når det føles ut som om det har gått en evighet og ingen har satt seg ved siden av meg, ser jeg opp og skvetter til så jeg faller ut av stolen min med rumpa først. Jeg hører flere le, og titter opp. Der står Lucas med en utstrakt hånd som venter på meg. Jeg tar skeptisk tak i handa hans og han hjelper meg opp. Når jeg er på beina og ser meg rundt i klasserommet ser jeg flere av elevene stirre, de fleste ser overrasket ut, men det er en person som skiller seg ut. Elvis ser irritert ut.

***

''Hva skjedde meg deg på festen på lørdag?'' Spør Ally meg mens hun tar en stor bit av sandwichen sin og ser på meg. Det er spisepause og vi sitter i kantinen.

''Spørsmålet er hva som skjedde med dere.'' Jeg tar av klistremerke på eplet mitt og tar en liten bit.

''Marcus fortalte at han hadde ført deg til jakken din og gikk for å hente oss så vi kunne dra hjem sammen, men innen vi kom tilbake til gangen var tingene dine borte også fikk vi en melding av deg. Kunne du ikke venta?'' Nå var det Daniel som snakka.

''Jeg ville ikke ødelegge moroa for dere, dessuten så fikk jeg overnatte hos noen gamle venner.''

''Har disse vennene dine et navn?''

''Julius, Andrè og...'' Skulle jeg si Lucas? Han er jo langt fra en venn...

''Og Lucas.'' Marcus ser rett inn i øynene på meg, og jeg nikker.

''Hør her Anna. Du er ny og vet ikke bedre så vi skal advare deg fordi vi er noen utrolige gode venner...'' Ally får ikke sagt mer før jeg avbryter henne og sier over-entusiastisk

''Flott! Endelig kan dere fortelle meg hva det er dere skjuler for meg!''

Daniel begynner å hoste og harke, Marcus begynner å småle, mens Sophie prøver å slå Daniel på ryggen. Ally ser alvorlig på meg.

''Vi vil bare ikke at du skal henge med Lucas, Julius og Andrè. Spesielt Lucas, han er ingen grei fyr. Du har ikke sett hva han kan gjøre, han har blitt arrestert flere ganger og havna i flere slåsskamper enn jeg kan telle. Han er kjent for å være rebell. Den verste på hele skolen, du aner ikke hvor redd folk er for han. Julius og Andrè er bestevennene hans, og de er kanskje ikke like ille, men de er fortsatt ille.''

''Du vet den dagen da det var en som sto å stirret på deg? Det var Lucas.'' Sophie ser nervøs ut når hun sier det. Hva så om han stirret på meg. Det betyr da ingenting.

''Vi vil bare ikke at du skal bli såra, eller skada. De guttene betyr bare trøbbel, og du kan havne i skikkelig trøbbel om du henger med dem.'' Daniel er endelig ferdig med å bli kvelt og snakker normalt igjen.

''Jeg setter pris på bekymringen deres, men jeg kan ta vare på meg selv. Dessuten er Julius og Andrè gamle venner av familien, de ville aldri gjort meg noe, de er som to brødre for meg. Og Lucas og jeg er ikke venner!'' Jeg svarer litt krass og sint, men jeg vil ikke ha noen til å fortelle meg ditten og datten.

''Wow, mensen kan være noe drit!'' Bryter Marcus ut blunker til meg.

''Ja, det vet du vel alt om. Når var sist du ikke hadde det egentlig?'' Ally ser på Marcus med et blikk som kunne drept.

''Kan dere to holde kjeft for en gangs skyld?'' Daniel slår til Marcus i armen.

''Marcus har rett. Jeg burde ikke oppføre meg som dette mot dere, det er ikke rettferdig når dere bare prøver å hjelpe.''