Kapittel 21

266 16 4
                                    

Jeg står foran Marcus, redd for å bevege meg, så skjer alt veldig fort. Jeg hører en dør bli slått opp og Marcus som stønner. En kropp blir dytta rett inn i meg, og jeg hører en høy øredøvende lyd. Så ligger jeg på gulvet med en sviende smerte i det ene kneet, med Marcus oppå meg. Jeg gisper, både fordi jeg har vondt i kneet, og fordi Marcus er utrolig tung. 

''Legg fra deg pistolen, Elvis! NÅ!'' Jeg hører en kjent stemme ved siden av meg, men klarer ikke plassere stemmen. Smerten i kneet er glemt. Nå prøver jeg å tenke for harde livet, om jeg ble skutt eller ikke.  Jeg får ikke særlig mye tid til å tenke over det heller, for plutselig blir Marcus dytta av ryggen min, og to sterke armer løfter meg opp i brudestilling. 

Jeg puster dypt inn, og nyter lukten av sigarett og sitron, Lucas! Jeg klemmer takknemlig om halsen hans og blir tatt med ut av rommet. Jo lenger unna rommet vi går, jo høyere blir musikken, og plutselig er musikken borte, istedet hører jeg en dør bli slått igjen. Det er når først når jeg kjenner den kalde vinden slå mot meg, at jeg virkelig kjenner smerten i kneet mitt. Jeg gisper igjen, og titter opp Lucas. Han ser ned på meg, med noe som ser ut som skyldfølelse, i øynene. Så kysser han meg på panna, og setter meg forsiktig i passasjersetet på bilen sin, før han lukker døra, og setter seg inn på førersiden. Det er stille en stund, før han kremter, og bryter stillheten.

''La meg se på kneet ditt.'' Jeg ser på han, før blikket mitt så glir nedover på kneet. Jeg biter tenna sammen og lukker øynene. Ikke freak ut nå, ikke freak ut nå.

''Å herregud! Ble jeg skutt!?'' Okey, jeg freaker ut, men det ville alle gjort om de ble skutt? 

''Nei, du slo bare kneet ditt veldig hardt i fallet.'' Lucas ser granskende på det. Er han seriøs? Hele kneet mitt er blått og rødt, med et lite sår som ser ganske dypt ut. Hvis jeg ikke ble skutt, må jeg ha falt på noe veldig spist i alle fall. Jeg prøver å bevege på beinet, men klarer ikke annet enn å slippe ut et stønn. Jeg klarer ikke.

''Er du sikker på at jeg ikke er skutt? Jeg mener, det ser ut som det. Hvordan kan du hvite at jeg ikke...'' Mer får jeg ikke sagt før Lucas avbryter meg.

''Jeg har sett skuddsår før, og tro meg, dette er ikke et sånt sår. Du har sikkert bare fått foten ut av l...'' Nå er det min tur til å avbryte han, og skrike ut.

''Herregud! Bestemor og bestefar! Jeg er nødt til å ringe dem for...'' Jeg avbryter meg selv når Lucas rekker meg mobilen min. Jeg ser uforstående på han, for hvor fant han den? Lucas kremter og jeg rister på hodet, før jeg tar mobilen og slår nummeret til bestefar. Det ringer, det er bra, og det tar ikke lang tid før noen svarer i den andre enden. Jeg sukker lettet ut.

''Bestefar! Er du ok? Er bestemor ok?'' 

''Jeg beklager, men hvem er du?''  Hører en kvinne i den andre enden. Jeg ser på mobilen min, og dobbeltsjekker at jeg har ringt riktig, og ja det har jeg.

''Jeg er barnebarnet til Håvard Riksen. Hvem er du?'' Spør jeg usikkert og titter over på Lucas. Lucas ser på meg med et uforstående blikk.

''Åh, så bra du ringte. Jeg er Lene Henriksen, bestefaren din har ikke mulighet til å ta mobilen, ikke din bestemor heller. Kan du vennligst komme til Bybbe's sykehus?'' Det er da alt faller i grus for meg. Jeg mister mobilen i fanget og tårene begynner å renne. Jeg ser desperat over på Lucas, som har tatt mobilen min og snakker desperat i den. Jeg klarer ikke forstå det han sier, men skjønner hvor han har tenkt å kjøre.

***

Etter å ha kjørt i 100 km/t til sykehuset på en 60 sone, glemmer jeg kneet mitt helt og løper inn på sykehuset. Alt går i sakte film, og jeg kan høre Lucas rope etter meg, hakk i hælen. Jeg løper til skranken og roper panisk navnet til besteforeldre mine, og løper så fort beina mine klarer å bære meg, til besteforeldrene mine sitt rom. Synet som møter meg er ikke til å holde ut. Besteforeldrene mine ligger i hver sin seng, med masker på ansiktene, bandasjer og blod som drypper ned i henda demmes.

Jeg hadde falt i gulvet, om det ikke hadde hvert for Lucas.

Så jeg bestemte meg for å fortsette. En klok person sa en gang at selv om jeg bare har èn eneste leser, så skal jeg skrive for akkurat den leseren. 

Og siden to svarte meg på spm. mitt, skal jeg skrive for akkurat de to. Håper dere likte dette kapittelet, og takk for at dere leser, setter uendelig pris på det.

The Storm (NORSK)Where stories live. Discover now