Kapittel 21

2.7K 50 8
                                    

Alicia sitt perspektiv

Neste dag bestemmer jeg meg for å dra på joggetur før skolen starter, og lar øreproppene ligge igjen hjemme, noe jeg egentlig aldri gjør.

Jeg har jogget i cirka tjue minutter i det jeg kommer frem til vannet, og det er ingen her. I håp om at jeg skulle få tankene på noe annet tok jeg denne joggeturen, men uansett hvor jeg går, hva jeg ser, hva jeg hører, så tenker jeg kun på Alan.

Vi hadde kysset for første gang her. I vannet. 

Plutselig hører jeg en flaske knuse, og jeg skvetter til. Hvor kom den lyden fra?

Vannet ligger ganske skjermet til, og jeg blir plutselig redd for at noen skal komme, og at ingen kommer til å se meg dersom det skulle skje noe..

«Din jævel» hører jeg en manne stemme si etterfulgt av noe som høres ut som et slag.

Av ren nysgjerrighet går jeg mot lyden, og blir ført inn til en liten skog som ligger rett ved vannet. Jeg skjønner egentlig ikke hvor jeg henter modigheten min fra..

Jeg blir satt ut i det jeg kommer til en liten bålplass og synet som møter meg er Jonas. Mannen som prøvde å overfalle meg hjemme på en av de første festene, og han som plystret etter meg når jeg var ferdig hos frisøren. Jeg får frysninger..

Men det er ikke Jonas som skremmer meg mest, det er Alan som akkurat i dette øyeblikket treffer Jonas med knyttneven i ansiktet, slik at han vakler bakover. Nei. Hva er det som skjer?

Alan slåss.

«Vel, har vi ikke fått besøk» hører jeg Jonas si med den ekle stemmen sin, og Alan snur seg mot meg umiddelbart.

Jeg gisper i det jeg ser ansiktet til Alan. Han blør fra et kutt i ansiktet og øynene hans er blanke av alkoholen han må ha drukket.

«Hva er det som skjer, Alan?» spør jeg , og jeg vet at han kan se på meg hvor redd jeg er.

Istedenfor å besvare spørsmålet mitt roper Alan ut sint «stikk».

Alan har vært sint på meg tidligere, men jeg har aldri sett han slikt som dette.

Jeg stivner til i det jeg ser Jonas slenge inn et nytt slag i kjeven til Alan, og han faller ned i bakken. Nei!

Jeg løper bort til dem, før jeg steller meg foran Jonas som jeg egentlig frykter. Hvis han slår nå så treffer han meg, og ikke Alan.

«Alicia, jeg sier det ikke en gang til. Stikk for Helvette» hører jeg Alan si bak meg, men jeg blir stående foran Jonas. Stemmen til Alan er annerledes nå, akkurat som om jeg kan høre en antydning til redsel.

Plutselig kjenner jeg noen tar hardt tak i armen min, og drar meg unna. Det er Alan.

Jeg kan høre Jonas le ved bålplassen, mens jeg må løpe for å holde følge med Alan, i det han drar meg unna til vi har kommet oss bort fra bålplassen.

«Det gjør vondt, Alan» sier jeg smertefullt, og han slipper meg, før han roper til meg «Hva i helvette var det der? Jeg ba deg stikke».

Det eneste jeg klarer å konsentrere meg om er såret hans over øyet, som det renner blod fra. Jeg kan se antydning til en mørk blåfarge ved kjeven hans. Jeg hater å se han slikt som dette.

«Hvorfor slåss du med Jonas?» spør jeg nysgjerrig, og han rister oppgitt på hodet.

«Det er ikke din business Alicia» svarer han med sammenbitte tenner.

Selvfølgelig. Det var det svaret jeg forventet meg, men jeg liker fortsatt ikke at han slåss.

«Du burde rense såret ditt» begynner jeg, før han plutselig avbryter meg «Ikke lat som om du bryr deg om meg, Alicia».

DANGEROUS LOVEWhere stories live. Discover now