Alicia Ayers flytter fra en liten bygd til Nord Carolina for å studere Litteratur på Wake Forest University. Alicia er en pliktoppfyllende jente som ikke gjør noe galt, men hva skjer når hun møter Alan Cleve som viser seg å være det stikk motsatte a...
Mandagen ankommer, og du lurer kanskje på om vi gjorde noe mer etter kysset i går? Jeg prøvde, men Alan insisterte på at underlivet mitt måtte vende seg forsiktig til dette. Det er så ulikt han å nekte, men jeg vet han gjør det for mitt beste, og det liker jeg.
Jeg møtte på Sara på kjøkkenet i dag tidlig, og hun ga meg tidenes blikk som tydelig var preget av sinne og sjalusi. Når jeg så de blikkene hennes var jeg redd for at hun kom til å stille hundre spørsmål eller slenge ut en spydig kommentar, men hun var bare helt stille. Noe jeg egentlig var veldig glad for, fordi hun er ikke personen jeg vil snakke med så tidlig på morgenen. Jeg hadde så vidt våknet.
Jeg og Karolina sitter i forelesningssalen i det jeg plutselig hører Alan sin raspende stemme hviske inn i øret mitt «Faen så deilig du ser ut i dag».
Han streifer så vidt borti øret mitt med leppene sine, og det går frysninger nedover kroppen min. Jeg snur meg og ser rett inn i øynene hans, og jeg kan kjenne blikket til Karolina som er festet til oss begge. Søren, jeg har enda ikke fortalt henne hva som foregår mellom meg og Alan.
«Okei, noen må fortelle meg hva som foregår mellom dere to» hører jeg Karolina si frustrert, og jeg ser at Alan smiler før han vender blikket fremover mot foreleseren som kommer inn i rommet.
Jeg gir et tegn til Karolina at jeg lover at vi tar det senere, og hun nikker bekreftende, men hun ser bekymret ut. Hun er garantert stressa for at jeg har fått følelser for Alan, men har jeg det? Ja, hvem er det jeg tror jeg prøver å lure. Selvfølgelig har jeg det.
Det skremmer meg litt at jeg og Alan ikke kunne ha den følelsesmessige samtalen før vi lå sammen. Jeg vet at det også er min feil, siden det var faktisk jeg som tok initiativet til sex.
Jeg vet at Alan har sagt flere ganger på hans måte at jeg betyr noe, og at han ikke trenger noen andre, men nå som folk begynner å spørre så er det vanskelig å vite hva vi er. Plutselig blir jeg dratt ut av tankene mine, og ser på klokken at foreleseren har holdt på i snart tretti minutter. Herregud, skjerp deg Alicia.
På slutten av forelesingen presenterer foreleseren en ny gutt som har blitt ført over fra San Fransisco. Det er en lang overføring. Han har jo flyttet til andre siden av USA omtrent jo.
Jeg legger merke til at Alan syntes det er veldig uinteressant med en ny gutt i klassen, i det han reiser seg for å gå ut av forelesningssalen. Jeg blir litt oppgitt over at han bare velger å gå sånn uten videre når en ny student blir presentert, men Alan er Alan.
«Så Alicia Ayers nå er det du som blir fadder til Paul, så ta han godt imot» hører jeg foreleseren si, og jeg vet at han påstår at han plukker ut tilfeldige studenter hver eneste gang det kommer nye, slik at de får en fadder som skal følge dem gjennom den første uken. Jeg tror ikke det er så tilfeldig, siden jeg tror aldri Alan for eksempel hadde fått en slik oppgave.
«Lykke til» hører jeg Karolina sier, i det hun og alle de andre studentene reiser seg og forsvinner ut av forelesningssalen.
Jeg pakker sammen tingene mine , før jeg går ned til foreleseren og Paul.
«Hei, jeg er Alicia. Hyggelig å møte deg» hilser jeg, og han har et fast håndtrykk. Jeg legger kjapt merke til den trente kroppen hans, og det krøllete håret. Han er kledd veldig pent, med en svart dressbukse og en stram hvit t-skjorte som viser frem musklene hans.
«Jeg kan begynne med å vise deg rundt på skolen» forklarer jeg før vi går ut av forelesningssalen.
«Hvordan trives du her?» spør han meg under omvisningen, og jeg forklarer at jeg elsker dette stedet. For det gjør jeg virkelig, og jeg er sikker på at Paul kommer til å like seg her.
«Har du funnet et sted å bo?» spør jeg. Han ser seg nøye om i en av forelesningssalene vi står i , før han svarer «Ja, jeg bor i et studenthus sammen med noen jenter og gutter».
Shit, kanskje han bor i studenthuset ved siden av meg, siden jeg vet at det er det eneste kollektivet som er blandet av både jenter og gutter.
«Ligger det rett ved den treningsparken?» spør jeg nysgjerrig, og han nikker.
«Jeg bor i jentekollektivet ved siden av» kommer ut av meg, i det jeg innser at vi faktisk er naboer. Han smiler, før han svarer «Kult».
Overraskende nok går pratet lett, og det er godt. Det verste er når du blir utplukket som fadder i en uke til en person du ikke klikker med.
«Blir du med å trene etter omvisningen da?» hører jeg han spørre, og jeg får umiddelbart vondt i magen, ikke for å være med han, men fordi jeg er så dårlig til å trene.
Siden jeg vil være en god fadder svarer jeg «Ja, men jeg har ræva kondis». Han ler, før han svarer «Jeg kan hjelpe deg, jeg har tatt personlig trener kurs».
Jeg ser på han sjokkert, og han ler enda mer, og jeg må nesten le med han. Jeg er egentlig ganske glad for at jeg ikke møter på Alan under omvisningen, han vil neppe likt fadder rollen jeg har for Paul.
En time senere møtes vi i treningsparken, og Paul har allerede begynt å trene. Han har på seg en treningsshorts og en t-skjorte som viser frem musklene hans. Jeg tok på meg en svart treningsbukse og en lyserosa singlet.
«Halla, er du klar?» hører jeg han rope i det han gjør ferdig sin siste sit ups.
«Det er jeg ikke, men jeg er her hvertfall» ler jeg.
Han begynner med å vise meg forskjellige øvelser, og det skal ikke mye til før jeg blir sliten. Han ler når han skjønner hvor lite kunnskap jeg har om trening. Jeg har null kunnskap om styrketrening og de ulike musklene i kroppen. Jeg husker tilbake til videregående, hvor jeg fikk topp karakterer i alle fag bortsett fra gym. Det var det en grunn til.
«Jeg pleier bare å jogge» forsvarer jeg kjapt, men jeg ler før jeg i det hele tatt rekker å høre meg selv. Alicia, du jogger kanskje to ganger i måneden er det en stemme i hodet mitt som minner meg på.
Jeg er glad for at tonen mellom oss er så lett og vennskapelig, siden jeg trenger kanskje en venn som kan tvinge meg til å bli med på trening.
Plutselig hører jeg en varsel lyd fra mobilen min som ligger i baggen, og jeg går for å sjekke hva det er..
К сожалению, это изображение не соответствует нашим правилам. Чтобы продолжить публикацию, пожалуйста, удалите изображение или загрузите другое.
Jeg kjenner at jeg blir oppgitt over oppførselen til Alan, men jeg vet at det kommer kun av en ting. Sjalusi. Tanken på at han er sjalu gjør meg litt glad også, for da vet jeg at jeg betyr noe for han. Han vil ha meg for seg selv og jeg er kun hans, noe jeg prøvde å betrygge han med i meldingen min.
«Alt bra?» hører jeg Paul spørre ved siden av meg.
«Ja, bare ..» begynner jeg, før jeg stopper opp.
«Typen?» spør Paul i det jeg ikke fullfører setningen min.
«Ja» svarer jeg automatisk, før jeg tenker meg om. «Eller nei» legger jeg kjapt til og han ser på meg litt forvirret.
«Jeg vet egentlig ikke helt hva vi er» hører jeg til slutt komme ut av munnen min, og stemmen min røper usikkerheten min.
