DANGEROUS LOVE

Kapittel 38

Alicia sitt perspektiv

Etter noen få minutter finner jeg frem til treningsrommet, og jeg åpner døren forsiktig. Den høye musikken treffer meg umiddelbart, og synet som møter meg får meg helt målløs.

Synet mitt møter Alan som slår løs på en svart boksesekk med hele sin muskelkraft, kun iført en treningsshorts. Jeg kan se hvordan musklene hans beveger seg under huden. Det er ingen andre i treningsrommet, kun Alan.

Om ikke denne samtalen kom til å bli vanskelig nok fra før av, kommer den garantert til å bli det nå. Fokuset mitt er kun rettet mot den deilige kroppen hans som er fylt med små svettedråper.

Jeg blir revet ut av tankene mine i det blikket hans møter mitt, og han stivner til. Overasket, tror jeg. Boksesekken bruker lang tid på roe seg, akkurat som hjernecellene mine..

Han går bort til flasken sin, før han heller i seg vann, så mye at det renner nedover haken hans. Han ser ikke ut til å bry seg om at jeg står her engang. Jeg kan kjenne det, på grunn av kulden han sender ut.

Jeg kjenner nervøsiteten som fyller kroppen min, og det føles plutselig ut som om jeg ikke kjenner personen som står foran meg. Slapp av, Alicia. Det er bare Alan. 

Føttene mine begynner endelig å samarbeide med hjernecellene mine, og jeg går sakte mot han.

«Hei» sier jeg forsiktig med en skjelvende stemme, og nervøsiteten min røpes.

Han tar tak i et hvitt håndkle før han tørker det svette ansiktet sitt. Herregud, hvorfor kunne han ikke ha hatt på seg en t-skjorte hvertfall, fordi han ser irriterende bra ut akkurat nå.

«Hva faen er det du vil?» bryter han stillheten i rommet, og tonen hans fremkaller et lavt gisp ut av munnen min. Jeg kan fortsatt høre pusten hans, andpusten etter runden med boksesekken. Jeg forventet virkelig ikke at samtalen skulle starte slik som dette.

«Jeg..» begynner jeg, men nervøsiteten bryter stemmebåndet mitt. Blikket hans er festet på mitt, mens han venter på svar.

«Kanskje vi burde snakke sammen» foreslår jeg lavt, før jeg må svelge for å fukte den tørre halsen min. Fingrene mine finner den ene knappen på dongerikjolen min, og jeg begynner å fikle med den. Et tydelig tegn på nervøsitet.

Det er helt stille, og jeg skjønner at han ikke har tenkt å gi meg noe svar, så jeg legger til «Jeg tenkte kanskje du ville snakke med meg siden du hadde ringt».

Lyden av at han åpner borrelåsen på boksehanskene sine skjærer gjennom rommet, før han slenger dem ned mot gulvet i en voldsom fart.

«Du gjorde det ganske tydelig at du ikke vil snakke med meg, siden du ikke svarte» slenger han ut, før han begynner å pakke treningsbagen sin.

Jeg skal til å åpne munnen for å svare han, men ingenting kommer ut. Denne samtalen var kanskje ikke en god ide likevel. Jeg ser ned på de sammenknyttede fingrene mine igjen, og jeg føler meg plutselig veldig utilpass. Det føles nesten ut som om jeg har gjort noe ulovlig ved å kontakte han igjen, det føles slik ut på nervøsiteten min.

Han er stille. Si noe Alicia prøver underbevisstheten å fortelle meg, men det er ikke det som skjer i det neste sekundet. Istedenfor starter føttene mine å bevege seg mot utgangen, flykter bort. Flykter bort fra det fornuften anser som fare, og det hjertet mitt anser som sitt hjem.

Alan sitt perspektiv

Faen. Hva er det jeg driver med? Jeg står og glor på døren til treningsrommet, hvor hun forsvant utefra for sikkert ti minutter siden. Jeg lot hun bare gå, uten noe form for kamp..