DANGEROUS LOVE

Kapittel 37

Alicia sitt perspektiv

10 dager senere..

Jeg sitter på den faste plassen min i forelesningssalen, og ferien er allerede over. 

Mamma, pappa og lillebror oppførte seg som om jeg ikke hadde vært hjemme på ti år når jeg ankom med bussen i den lille landsbyen, men det var godt med litt påfyll av kjærlighet. Ferien hjemme har kun vært fylt med masse god mat, filmer og brettspill sammen med familien. Jeg angrer ikke et sekund på at jeg valgte å dra hjem, selvom jeg har tenkt på Alan hver eneste dag. Pappa måtte selvfølgelig spørre om jeg hadde noen i kikkerten som han alltid gjør, men denne gangen var det spørsmålet ekstremt sårt.

Kroppen min er nervøs, fordi jeg vet at Alan kommer til å dukke opp i forelesningssalen snart. Jeg har ikke sett han siden jeg løp ut av baderommet hans med hjertet mitt liggende i tusen knas på flisene. Jeg har prøvd hver eneste dag i ettertid å si til meg selv at jeg kommer til å finne en gutt som er enda bedre enn Alan. En gutt som ikke er interessert i noen andre, kun meg.  Sannheten er at for hver dag som går så savner jeg Alan bare mer og mer..

 Jeg vet at han ikke har behandlet meg som en prinsesse, og at vi har våres utfordringer, men det gjør likevel vondt å bruke krefter på å holde seg unna han. Det er som en evig kamp, og det sliter meg ut.

 Jeg blir revet ut av tankene mine i det jeg ser Alan komme inn i rommet. Hele kroppen hans er dekket i mørke klær, men det er ikke det som fanger blikket mitt. Det er de mørke ringene under øynene hans som tydelig er preget av lite søvn. Det slår plutselig en sprekk i hjertet mitt som jeg desperat har prøvd å lime sammen i det øynene hans møter mine. Jeg ser ikke gløden i øynene hans lenger, den gløden jeg vanligvis ser. Gnisten i kroppen hans er slukket, og det eneste jeg ser nå er den grå asken. 

En voldsom bølge av skyld, tristhet og anger skyller gjennom meg. Jeg må bryte blikk kontakten, fordi lidelsen han viser gjennom blikket sitt blir for mye for meg. Tenk at noen kan like hverandre så sterk, men samtidig bruke alle kreftene sine på å holde seg unna hverandre. I det ene øyeblikket gir du bort jomfrudommen din til en person som betyr noe for deg, mens i det andre øyeblikket skal du holde deg unna han, akkurat som om du ikke kjenner personen. Det burde være umenneskelig. Det føles umenneskelig. 

Han setter seg på et ledig sete fire rader foran meg, og jeg kjenner en liten klump i magen av at han ikke setter seg på den faste plassen sin nærme meg. Foreleseren begynner, men hodet mitt klarer ikke å følge med, fordi tankene mine er på et helt annet sted. Tankene mine er festet til Alan. Personen som jeg har prøvd å unngå i to uker nå.

Jeg blir plutselig oppmerksom på den gjennomsiktige plastikken som er surret rundt håndleddet hans, og jeg forstår fort at han har tatt en ny tatovering. Jeg kan se det svarte ferske blekket. Alan er virkelig typen som kler tatoveringer, men jeg liker å kunne se deler av huden hans uten blekk også. Uansett, hva har vel mine meninger å bety nå..

Forelesingen går sakte, men når den er ferdig ser jeg Alan nærmest løpe ut av forelesningssalen. Kroppen min rykker til, akkurat som om den skal frakte meg etter han. Det føles som om det foregår et mesterskap i tau trekking mellom fornuften min og hjertet mitt. Jeg føler på en voldsom trang for å snakke med han. Jeg vet at jeg virkelig ikke burde, fordi da risikerer jeg at han sårer meg enda mer.

 Uansett hvor desperat dette høres ut, så trenger jeg å høre hva han har å si, og ikke minst så trenger jeg å vite om han hadde sex med Cornelia den kvelden etter at jeg dro hjem. Fordi jeg vet at dersom han hadde det, så finnes det ikke noe håp for oss i det hele tatt. Dersom han gikk rett på Cornelia sekunder etter at han knuste meg, så vet jeg at han ikke føler noe for meg..

Jeg bestemmer meg for å bli med Karolina til kantinen for å spise lunsj først, fordi samtalen med Alan ikke kan gjennomføres på tom mage.

Jeg, Karolina og Jack sitter rundt et bord i kantinen med hver våres lunsj. Jeg er glad på Karolina sin vegne, fordi Jack virker som en ordentlig  snill fyr. Han behandler henne bra, som om ingen andre betyr noe. Akkurat det jeg drømmer om..

«Hvordan går det med deg, Alicia?» hører jeg plutselig stemmen til Jack spørre, og jeg møter blikket hans. Jeg kan se antydning til medfølelse, og jeg skjønner at han vet.

Jeg blir stille. Jeg har lyst til å fortelle han sannheten, at jeg har hatt det helt forferdelig, samtidig så ønsker jeg ikke å snakke om følelsene mine til bestekompisen til Alan. 

«Jeg har aldri sett han oppføre seg slik som han har gjort de siste ukene, Alicia. Så du har virkelig satt spor i han» legger han til når stillheten min varer litt for lenge.

Jeg kan se at Karolina himler med øynene, fordi hun hater Alan. Fra det sekundet jeg og Alan begynte å henge så har hun vært skeptisk, og det har ikke blitt noe bedre etter alle kveldene hun har hørt at jeg gråter meg i søvn. 

Blikket mitt fester seg til brødskiven foran meg, og jeg vet at jeg kun har spist opp halve, men jeg må snakke med Alan. Jeg klarer ikke å vente lenger. 

«Vet du hvor han er?» spør jeg Jack i håp om å finne ut hvor han løp etter forelesingen.

«Alicia, vær så snill. Du kommer kun til å bli såret igjen» legger Karolina raskt til, og jeg kan kjenne bekymringene hennes, fordi hun vet hvor svak jeg er for han. 

Jack bryr seg ikke om advarselen til Karolina, så han svarer «Treningsrommet» 

Jeg er ute av kantinen før Karolina rekker å sende meg flere advarsler. Før hun rekker å stoppe meg. Stoppe meg fra å hoppe utenfor et stup, et stup hvor kun en liten prosent del overlever. 

Et stup som fører til kjærligheten til Alan, og den er ikke servert på et sølvfat. 

-------------------------------------------------------------------

♡ 𝓒𝓲𝓵𝓲𝓪

Alicia har bestemt seg for å snakke med Alan, fordi hun ønsker svar på hva som skjedde mellom Alan og Cornelia den natten. 

Natten hvor kjærligheten slo sprekker og skapte en voldsom tsunami. En tsunami som visste seg å være preget av flere dager med søvnløse netter og smerte..