Alltid perfekt

Kapittel 13: Sannheten

Jeg gikk med raske skritt bortover gaten. Tidligere på dagen hadde jeg funnet ut hvor Nate bodde, og det var dit jeg var på vei. Hvorfor i huleste hadde han invitert Sofia på en date?
Det var så jævla unødvendig. Ja, kanskje vi hadde en litt "kjølig" tone, men han kunne jo ikke bare huke tak i besteveninna mi for det? Hadde ikke han følt noe? Ingenting? Det var bare så urettferdig!

Jeg banket tre ganger på døren. Til min overraskelse åpnet døren seg med en gang, og Nate sto der med et flir om munnen.

"Er det den frøkna på besøk?", sa han i en ertende tone.

Jeg mannet meg opp og satte opp et bestemt ansiktsuttrykk. Ikke faen om jeg skulle la han få overtaket, ikke denne gangen. Kriblingen i kroppen spredte seg raskt, og jeg var redd rødmen skulle dukke opp i ansiktet, igjen. Faen.

"Har du kommet tilbake for å fortsette der vi slapp?", smilte han med et ekkelt glimt i øyet.

Jeg pustet dypt inn, og langsomt ut igjen. Ikke stirr han i øynene!

"Nei, jeg kom hit ford-", begynte jeg, men lukket brått munnen.

Et ansikt hadde dukket opp bak han, og det var ingen ringere enn Nate. Jeg kjente ham igjen med en gang, og sjokket raste gjennom meg. Deretter flyttet jeg blikket til mannen foran meg.

"Hvordan?", hvisket jeg. Det føltes som om bakken forsvant under meg. Tvillinger? To av Nate?

Så innså jeg brått hvorfor jeg hadde vært i tvil om hvilken øyenfarge Nate egentlig hadde. Øynene til mannen foran meg skinte i lys brunt, mens Nate sine var lysende blå.

Det ble for mye for meg, og jeg merket at jeg falt.

-----------------------------------------------------------------

"Jake, gå ut!", sa en sint stemme rett ved øret mitt.

Jeg rørte nesten umerkelig på meg, og jeg kom tilbake til bevissthet. Øynene mine var som klistret sammen, og jeg fikk dem ikke opp. Uansett hvor mye jeg prøvde. Noen la en våt klut på pannen min, og kaldt vann rant nedover ansiktet mitt. Like etter kom en tørr klut og tok vekk vannet som hadde kommet på avveie. En varm hånd strøk meg på kinnet, og jeg smilte.

"Lova?", hvisket en kjærlig stemme forsiktig.

"Hvor er jeg?", hvisket jeg lavt, og halsen min var som sandpapir.

Hånden flyttet seg til pannen min, og la seg til rette der. En ny og ukjent følelse spredde seg i kroppen min, men jeg kunne ikke sette ord på det jeg følte. Kroppen min var lett, og alt jeg kunne sanse var at jeg var glad. Det var som om en bølge av fred skyllet gjennom kroppen min, og ingenting var vondt. Anspentheten forsvant, og frykten ble vasket bort. En strøm av velvære fløt rundt i årene mine, og hodet mitt var som et rom fullt av lys. Jeg sukket.

"Du er her hos meg, og det er alt som betyr noe", hvisket stemmen ømt.

Jeg åpnet øynene mine brått, og stirret opp i taket. Så flyttet jeg hodet mot høyre, og to lysende blå øyne stirret bekymret på meg. De vakre øynene. Jeg åpnet munnen og pustet fort, inn og ut. Musklene mine spente seg, og jeg stirret tomt på ham. Like etter flyttet jeg blikket mitt vekk, jeg ville ikke se på ham. Kunne ikke se på ham, det gjorde bare vondt.

"Du vet at jeg ikke hadde noe med det å gjøre-", begynte han, før jeg hoppet opp av sengen og fiket til han.

"Au!", klynket han og tok seg til ansiktet. Jeg kjente følelser pumpe gjennom kroppen min. Anger, glede, frustrasjon, sorg, sinne og utmattelse. Jeg pustet tungt. Nate stirret forvirret på meg, og jeg kunne ikke dy meg. Jeg kastet meg mot ham og slengte meg på fanget hans. Så holdt jeg hendene mine rundt ansiktet hans, som en advarsel. Hånden min skulle akkurat til å smelle hardt inn i kjeven hans da jeg ombestemte meg.

Hodet mitt vippet fremover, og jeg dyttet ansiktet hans mot mitt. Jeg presset leppene mine hardt mot hans, og da han hadde kommet over sjokket gjengjeldte han kysset. Jeg kjente hjerterytmen synke til normalt tempo. Det var så riktig, Nate var riktig.