Alltid perfekt

Kapittel 29: Selvtillitsboost

"Du ser helt jævlig ut", sa Maria med en gang jeg hoppet inn i bilen hennes.

"Jeg føler meg verre"

Håret mitt var klissbløtt, og det rant vann nedover skuldrene mine. Norge i Oktober= ikke et fint syn. Skinnsetet i den lille ford-en fikk et tynt lag av vann over seg.

"Lovaa!! Nå blir skinnet ødelagt!", klaget Maria høylytt og skulte på meg.

"Shit happens,"

Jeg skrudde på radioen for å slippe å høre på klagingen hennes. 7/11 dunket i ørene våre, og jeg måtte holde meg foran munnen for å ikke skrike.
Herregud, jeg var et nervevrak.
Var det under en uke siden jeg hadde vært i trehytten? Er det mulig?? Jeg hadde seriøst lyst til å kaste opp.

Maria skrudde av radioen med en gang og kikket bort på meg.

"Lova. Du får ikke gå tilbake til ham, hører du?" sa hun strengt.

"Jaaaa for svarte!!" sa jeg litt høyere enn nødvendig. Irritasjonen holdt på å fyke ut av ørene mine, det virket som om folk trodde jeg var sånn helt inkompetent. Jeg hadde en hjerne! Det var mitt liv, jeg hadde opplevd all dritten. Det var jeg, og ingen andre.

Vi satt i stillhet hele kjøreturen til skolen. Det dunket i hodet mitt, og det var seriøst nesten så jeg trodde hodet skulle eksplodere. Men jeg nektet å være hjemme. Var det en ting jeg ikke var, så var det en komplett svekling. Eller, jeg likte å tro at jeg ikke var det.

Vanndråpene trommet mot vindusrutene. Vindusviskerne skjærte i frontvinduet, og bilmotoren durte. Jeg skulte mot mitt eget speilbilde i sidespeilet. Skorper hadde vokst frem på skrapsårene, og det var virkelig ikke et vakkert syn. I tillegg til søvnmangel, aka digre poser under øynene, og flassende hud (hint, falske negler mot ansiktshud), så jeg ut som en blanding av noe fra The Walking Dead og Hundreåringen. Ikke pent, med andre ord.

Ikke rart jeg ble dumpet.

"Fremme", mumlet Maria lavt og bilen stoppet.

"Maria? Sorry."
Blikket hennes møtte mitt, og det myknet.

"Mens?"

"Ja gjett om."

Et øyeblikk så det ut til at hun skulle begynne å le, men hun holdt masken temmelig bra.

"Da gikk vi da." Sa jeg. Men bena mine ville ikke lystre.

Maria kremtet, og så forventningsfullt på meg.

"Da gikk vi da." sa hun og ga meg en real dytt med skulderen.

Angsten steg i meg. Blikket mitt flakket, og jeg bet meg nervøst i leppen. Dette klarte jeg bare ikke. Så mange folk hadde sett hva jeg hadde gjort, og alle skulle være innenfor de samme murveggene som jeg. Ingen kom til å ville snakke med meg, eller se på meg. På mindre enn 48 timer hadde jeg blitt den farlige freaken som slo ned folk. Herregud, nei.

"Nei Maria", hvisket jeg nesten lydløst.

"Hei!", sa hun høyt og tydelig, grep rundt nakken min (for å unngå å ta på skadene i ansiktet), og tvang blikket mitt til å møte hennes.

"Dette er ikke greit. Du skal ikke la en teit gutt, eller to for den slags skyld, ødelegge selvtilliten din. Du er Lova, du er sterk. Du er ikke som dem. Du er superwoman!! Everybody falls sometimes, men du skal reise deg opp igjen. Og det nå! Og jeg lover deg, hvis noen prøver å kødde med deg, skal jeg kjøre håndvesken eller røyken så langt opp i ræva deres at de aldri vil kunne gå lenger! Noen sinne! Nå få den jævla ræva di i gir!!"