Alltid perfekt

Kapittel 32: Mhm, særlig

Vinden rusket meg i håret og ødela frisyren min. Det duskregnet, og mørke skyer truet med å svelge byen. Et par blader blåste forbi ansiktet mitt, og jeg var fristet til å fange et av dem. Men det var neppe særlig kult, og en jente som hoppet rundt midt i gata tilsynelatende uten mål og mening kunne lett få folk til å lure. Nei, best å la være.

Jeg puttet øreproppene inn der de hørte hjemme og satte på høstalbumet mitt. Stegene mine ble merkbart lystigere, og hodet ristet i takt med musikken. Dagene hadde bare flydd forbi den siste tiden, og uten at jeg hadde merket det var det blitt oktober. Jake hadde holdt seg unna, og Nate holdt seg for seg selv. Men jeg merket at han hadde blitt mindre fiendtlig innstilt, og det hadde vært flere anledninger der jeg hadde villet gå frem og snakke med ham. Men jeg gjorde det ikke. Han trengte tid, sa jeg til meg selv. Tid til å bygge seg opp igjen. Og hvis jeg kom inn i livet hans igjen, hva ville skje da? Hva hvis jeg ble tvunget til å forlate ham igjen? Da ville alt rase ned til slik det hadde vært for ikke lenge siden, og da ville gjennoppbyggingen ta enda lenger tid. Nei, det var ikke tidspunktet for det nå.

Maria og Sia ventet på meg utenfor skoleporten, og jeg gikk frem til dem.
"Vamos", sa Maria med en gang hun så meg.

Vi småløp inn i gangen, og da folk så oss slapp de oss frem automatisk. Det hadde vært slik helt siden catfighten, og jeg innbilte meg at det var en handling for å vise respekt. Ingen hadde stått opp mot hverken barbiene eller de i svart før jeg hadde gjort det. Vi kom oss til rett klasserom uten vanskeligheter. Maria og Sia hadde byttet timeplan, så vi hadde de fleste timene sammen. Alt hadde blitt så fint den siste tiden, det var liksom som om alt fløt i harmoni. Jeg druknet ikke lenger, og klumpen i magen hadde forsvunnet. Alt var så lett.

"Vet dere, jeg elsker høsten." sa jeg drømmende.

"Mhm, særlig", svarte Sia mens hun dro frem mattebøkene.
"Det er kaldt og bløtt. Vinden ødelegger søvnen og håret. Bladene skitner til hagen, og prøvene hoper seg opp. I tillegg til at jeg alltid har de verste mensensmertene på høsten." fortsatte hun surt og bøyde seg ned for å knytte skolissene på de nye Dr.Martens-ene. 

"Høres ut som ordene til en livsnyter", kommenterte Maria tørt.
"Fin string btw."

Sia reiste seg opp med en gang, og rosafargen spredde seg fra kinnene til ørene. I kontrast til det lyse håret så hun ut som en gris med parykk. Latterbrølene kom fykende ut av munnen min, og jeg la meg langflat på tvers over pulten. Sia stirret forvirret på meg, og så seg diskré over skulderen. To gutter satt bak henne og gliste stort. Neseborene hennes utvidet seg, og hun smilte fåret.

Vi ble brått avbrutt av at døren smalt opp. Fire lærere, i tillegg til rektor, kom brasende inn. Sinnet nærmest lyste av dem alle, og var til å ta og føle på. Elevene ble muse stille, og jeg stilte meg kjapt opp. Etter uttrykket til Maria å dømme var hun like bekymret som meg.

"Var det noen av dere som var her i går kveld?". Spurte den minste læreren. Det var en eldre dame med stram holdning, og nesten alle var redde for henne, til tross for størrelsen.

Et par elever rakte opp hånden, og hun pekte bestemt mot døren.

"Noen flere?"
Ingen rørte en muskel.

"Jeg lover, at hvis den skyldige ikke dukker opp kommer alle elevene til å bli tatt opp til avhør."
Vi nikket. En ubekvem følelse bygde seg opp i brystet mitt.

"Vi finner skurken til slutt, vær du sikker."
Lærerne gikk ut, etterfulgt av noen av elevene.

"Opp med bøkene, dere vet selv hvor dere er.", sa en høy og skallet mann ved kateteret. Vi hadde hatt en del vikarer i det siste, og ingen gadd å lære navnene deres lengre. De var der uansett bare en uke, toppen.