Alltid perfekt

Kapittel 15: Et spørsmål uten svar

Tankene mine plasket rundt i hodet mitt og krasjet inn i hverandre. Tiden fløy forbi, men ingen av oss viste tegn til å ville slutte. Han hadde så myke lepper, varme og myke lepper. Ånden hans luktet lakris, og det var tydelig at han hadde en lakristyggis i munnen. Håret hans var rufsete, men det var ikke noe problem å dra hendene igjennom det. Kragebeina hans stakk meg i brystet, i brystene, men jeg brydde meg ikke. Nate var bare så deilig.
Jeg tok meg i å lure på hvor mange andre jenter som hadde gjort det jeg gjorde nå, med ham. Hvor mange andre jenter som hadde kysset ham på denne måten, dratt hendene gjennom håret hans og forvekslet spytt på denne måten. Med ham. Jeg stoppet strømmen av tanker, og tvang meg selv tilbake til virkeligheten.
Med ett løftet han meg opp med armene hans rundt bena mine, og jeg tok meg i å tenke på de jentene på weheartit. Til og med de hadde vært sjalu nå. Han la meg forsiktig ned på sengen, fortsatt med leppene hans presset mot mine. Så la han seg ved siden av meg, og snek hånden sin under genseren min. Jeg gjorde det samme med ham, og kjente den bare huden hans dirre av berøringen min. Men det var også alt. Vi fortsatte å kysse, og strøk hverandre på ryggen. Men det skjedde ikke noe mer enn det.

---------------------------------------------------------------------------------------------

Jeg satt fremoverbøyd og stirret på ham. Studerte det vakre ansiktet hans.
Nate hadde mørkebrunt hår, fyldige lepper, oppstoppernese og øyevipper som fikk mine egne til å gå i skam, akkurat som Jake. Men det som skilte dem ifra hverandre, merket jeg, var ansiktsformen og øynene. Nate hadde mer mandelformet ansikt, mens Jake hadde en type oval ansiktsform.

Han åpnet øynene forsiktig, og så på meg med et ømt blikk, full av følelser. Jeg druknet i øynene hans. Etter en liten stund rev jeg meg ut av transen, og bet meg i underleppen. Plutselig dukket det opp et spørsmål i hodet mitt:

"Hvorfor har du og Jake ulik øyenfarge?"

Nate stirret overrasket på meg, før han tenkte seg om.

"Skal jeg være helt ærlig, så er jeg ikke helt sikker. Ingen av foreldrene våre har blå øyne, kun lyse brune."

Tenkepause.

"Så du vet altså ikke?", spurte jeg overrasket.

Han ristet på hodet. Så rart, hvorfor var Nate sine øyne så lyse? Det kom tydeligvis ikke av genene, og han var jo ikke syk på noen måte. Eller?

"Nate!", gispet jeg opphisset.

Han skvatt, og så undrende på meg. En bekymringsrynke dukket opp i pannen hans, og jeg smeltet litt innvendig.

"Har du vært hos en øyelege noen gang? Og hva sa de der? Har du dårlig syn?", plumpet det ut av meg.

Det rykket litt i munnviken hans, og jeg så at han ikke var særlig glad. Han ristet på hodet igjen, og blikket hans flakket fra side til side. Øynene hans ble med ett store, og han så på meg med ett skarpt blikk. Det virket som om han så rett gjennom sjelen min, og skjønte hva jeg siktet til.

Dårlige nyheter.