Alltid perfekt

Kapittel 34: Starten på slutten

Gener.

Det var det legen hadde sagt da vi spurte hvorfor øynene hans var annerledes.

Gener.

Gener var visst forvridde greier, og vanskelige å forstå. Kroppens egen oppskrift. Hvis du knekte koden med hvordan de hang sammen kunne du få oppskriften på personen. En oppskrift på Nate, ville ikke det vært fint?

1 dl sexy, 1 ts ærlighet, 2 dl omtenksomhet og 4 dl godhet.
Og en klype sårbarhet.

Hva ville min oppskrift vært? 1 ss vakker, 2 ts motvilje, 3 dl svakhet og 4 dl egoisme. Der har vi det.

Hvilken kake hadde smakt best? Jeg innbilte med at hans smakte brownie. Sjokoladesmaken fløt over tunga, og deigen lekte gjemsel mellom tennene mine.

Nate, jeg elsker deg. Vet du hvor mye du betyr for meg? Hadde du visst det hadde du ikke unngått meg, eller holdt avstand. Jeg elsker deg. Det var de rette ordene, og deg var de jeg skulle fortalt til Nate. Men jeg hadde en følelse av at det ikke kom til å bli noe av.

"Jeg elsker deg"

Vent hva?

"Ikke forlat meg nå, jeg trenger deg."

Jeg vil aldri forlate deg, ikke nå, ikke senere. Jeg lover.

"Jeg lover, hvis du blir, så skal jeg aldri være så dum igjen. Du må kjempe deg gjennom dette, du bare må. For meg"

Stemmen hans brast, og våte dråper traff håndleddet mitt. Hvorfor gråt han? Hvorfor hadde jeg smerter i brystet? Hvorfor kunne jeg ikke bevege meg?

"Hjelp", mumlet jeg svakt.

En skarp lyd og et brak avslørte at han hadde reist seg, og jeg kunne kjenne den varme pusten hans mot kinnet.

"Lova, jeg lover. Du må bli her, bli her med meg. Jeg bryr meg ikke om alt det dumme som har skjedd, bare bli her hos meg." Stemmens hans var inntrengende og bedende på samme tid.

"Det gjør så vondt!", klynket jeg. Stemmen min ville ikke lystre, og jeg merket at det var vanskelig å puste.
Øynene hans søkte mine, og jeg stirret redd tilbake på ham. Hva var det jeg hadde i halsen? Hver gang jeg prøvde å svelge virket det som om halsen min snørte seg sammen. Magen min krøkte seg sammen, og det føltes ut som om jeg skulle kaste opp. Kroppen min gjorde motstand mot gjenstanden jeg hadde i halsen, og etter litt begynte jeg å få kramper. Det gjorde så vondt, og tårene begynte å renne nedover kinnene mine.

"Ta det med ro Lova, hjelp kommer!", sa Nate panikkslagen. Det virket som om han ikke visste hva han skulle gjøre. Like etter åpnet døren seg med et brak og flere sykepleiere kom stormende inn. Den eldste av dem grep tak i hodet mitt og tvang meg til å møte blikket hennes.

"Vi skal hjelpe deg, men da må du ikke gjøre motstand."
Jeg prøvde å nikke, men det forverret smertene i halsen. Det virket som om hun forsto likevel, og ga tegn til de andre. En dame fulgte Nate ut, og jeg kjente diverse stikk i armene. Noe kaldt ble sprøytet inn i kroppen min, og jeg sovnet momentant.

*

-------SOFIA------

En intens pipelyd avbrøt Maria i det hun skulle fortsette å snakke om Marc. Munnen hennes smalt kjapt igjen, og fort som en hauk vendte hun blikket mot maskinen like ved sengen til Lova. I frykt for at noe var i ferd med å gå galt kalte jeg på en sykesøster, og vendte blikket mot Lova igjen.