Han hadde så myke lepper, varme og myke lepper. Ånden hans luktet lakris, og det var tydelig at han hadde en lakristyggis i munnen. Håret hans var rufsete, men det var ikke noe problem å dra hendene igjennom det. Kragebeina hans stakk meg i brystet, i brystene, men jeg brydde meg ikke. Nate var bare så deilig.
Plutselig rev han seg bort fra meg, og sa mykt;
"Du er ikke et dugg bedre"
Vent, hva?? Hva mente han med det?
Øynene hans lyste mot meg. Så trygge, så varme.
"DU ER IKKE ET DUGG BEDRE!!!"
Øynene hans endret seg, en tåke gled over dem. Det ømme blikket forsvant, og ble erstattet med ren avsky. Øynene hans lyste av ondskap og hevnlyst. En ynkelig lyd unnslapp leppene mine, dette var ikke riktig. Hvor var der blitt av min elskede Nate?
Plutselig skrek han av sine lungers fulle kraft.
"--DUGG BEDRE!!!"
Hendene hans lukket seg om strupen min, og jeg fikk ikke puste. Tåken fylte hodet og kroppen min, og blikket mitt ble sløret. En ekkel latter stengte alle lyder ute, og det føltes som om hjerte mitt ble stukket av skarpe kniver.
Smerte.
------
Jeg kvalte et skrik. Rommet snurret rundt meg, og jeg fikk nesten ikke puste.
Nate.
Flashbacks fra gårsdagen vistes som en film foran øynene mine.
Herregud, jeg er en bitch.
JEG ER EN BITCH. En stygg og ond bitch som ikke bryr seg om andre. Han hadde grunn til å være sint. Det hadde ikke jeg. Egentlig. Ihvertfall ikke mot Nate.
Jake derimot.
Jeg skulle aldri latt meg lure. At det går an å være så dum. Skyldfølelsen fylte hver centimeter av kroppen min. Herregud, jeg fortjente kun det verste i livet.
Noen burde bure meg inne, tenkte jeg, og på forbryter-skiltet skulle det stå: brudd på menneskerettighetsreglementet, nr. hundreoghelvete. Tatt for å ha brukt et annet menneske og gått løs på flere andre. Brutt utallige lover på sin vei og vil trolig bryte flere senere i livet.
Dødsstraff er det eneste fornuftige tingen å gjøre.
At det går an å være så korka.
Jeg stirret ut av vinduet, og så at det fortsatt var mørkt. Jeg tok opp telefonen og så på klokka. 23?? Var det mulig?? Det føltes ut som om jeg hadde sovet i flere dager. Hodet mitt var som fullt av bomull, og jeg pustet tungt ned i puten. Herregud, hva skulle jeg gjøre nå? Be om unnskyldning? Skulke skolen for resten av livet? Reise til Russland og skifte identitet? Det siste virket som det eneste fornuftige å gjøre.
Men for nå måtte jeg nøye meg med å gjemme meg på rommet mitt, prøve å glemme virkeligheten og late som jeg ikke fantes.
Men det var ikke så lett.
Jeg bestemte meg for å gå ned til kjøkkenet, det var alltid noe der som kunne muntre meg opp. (lol)
Døren knirket da jeg skjøv den opp, og jeg håpet og ba om at ikke mamma, pappa eller Lucas våknet. Like etter smøg jeg meg ned trappen, det virket som den endte i et mørkt hull. Akkurat da jeg hoppet ned fra det siste trinnet hørte jeg en dør smelle igjen.
Hjertet mitt stoppet.
Innbrudd!!???
Dermed sprintet jeg så fort de svake beina mine maktet inn på kjøkkenet og krøp sammen under bordet. Jeg prøvde å holde pusten, men etter omtrent fem sekunder måtte jeg hikste etter luft. Man skulle ikke trodd jeg hadde trent utholdenhet i nesten et år - med mine lunger.
"Lo?", sa en myk stemme.
Jeg pustet ut i lettelse, og krøp ut fra gjemmestedet mitt. Mamma kom mot meg og ga meg en bamseklem. Det var akkurat det jeg trengte.
"Jeg vet at det føles som om verden raser sammen akkurat nå, men det går snart over", sa hun trøstende.
Av og til var mamma bare det beste mennesket på jord. Rektor hadde ringt til henne og fortalt det hun visste, og da jeg kom hjem, klissbløt, med masse sår og rennende maskara forsto mamma akkurat hva som hadde skjedd. Uten at jeg fortalte noe. Det var sikkert mor-og-datter bånd ellernoe, for det hadde alltid vært sånn mellom oss.
Hun slapp meg og holdt meg på en armlengdes avstand.
"Er det noe du vil ha vennen?", spurte hun vennlig.
"Pizza", sa jeg uten å nøle.
Of course. Trøstemat.
Hun snudde seg mot fryseren, tok opp en pizza og satte den i mikroen
Typisk mamma.
"Jeg synes du har blitt så tynn i det siste", sa hun åndsfraværende.
Det kom som en overraskelse, men jeg kunne ikke annet enn å bli smigret. Jeg vet det var dumt, og det jeg gjorde var ikke sunt. Men det fungerte.
"Ja, kanskje forbrenningen min endelig har øket", svarte jeg monotont og latet som jeg studerte føflekkene på armene mine.
Hun kastet et tankefullt blikk på meg, men snudde seg tilbake igjen idet det kom et pling fra mikroen.
"Værsågod vennen, og hvis du ikke har noe imot det går jeg og legger meg igjen. Skulle egentlig bare ha litt vann", sa hun med et typisk mamma-smil og gikk ut av kjøkkenet.
Et øyeblikk satt jeg og funderte på om jeg skulle ringe Maria eller Sofia og be dem komme over, men fant ut at det var for dumt. Det var tross alt skole i morgen. Ihvertfall for dem. Mamma hadde gått med på å la meg være hjemme i morgen, men det var bare fordi hun ville at sårene mine skulle få skorpe før jeg gikk ut i den bakteriefylte verden. Mammaer altså.
Etter å ha stappet i meg ett stykke pizza, (og kastet resten), gikk jeg ut av kjøkkenet og inn i stua.
Tenk at verden suger så innihelvete. Det var forjævlig.
No more Jake.
No more Nate.
No more depressing thoughts!
Sa jeg strengt til meg selv og satte meg i sofaen.
Resten av natten nistirret jeg på Leonardo DiCaprio og Kate Winslet i Titanic, men denne gangen gråt jeg ikke.
No more wasted tears. Ever.
------------
Sååååååå, hva tror dere vil skje videre? ;)
No more wasted tears?? Hehe, tiden vil vise........
Herregud!! Blir alltid så Stoked når jeg kommer inn på Wattpad og ser at jeg er på førstesiden i Romance, sammen med favorittbøkene mine!! Ååååh, dere gjør meg så uendelig happy
YOU ARE READING
Alltid perfekt
RomanceLova er en usikker jente, og helt frem til hun møter Nate har hun ingen anelse om hvem hun egentlig er. Maria er selve symbolet på perfekt, men innser det ikke selv. Sofia er dronningen av sladder, men også en uvurderlig god venninne. "The PINK lad...
