Alltid perfekt

Kapittel 33: Det som ikke skulle skje

"Går det bra?", spurte Nate monotont.

"Ja visst. Hvis du ser bort ifra at det vi skal gjøre er på lik linje med selvmord."

"Ha-ha. Dritgøy. Jeg har faktisk vokst opp med fyren, og han er da ikke djevelens tvilling. Han er min."

Med det samme hadde jeg lyst til å trekke det tilbake, men bet det i meg. Litt motvilje måtte jeg ha lov til å ha. Planen var enkel:

Finn Jake. Det skulle Maria og Sia gjøre.
Få ham med ut. Min oppgave.
Deretter skulle Nate dra ham med inn i bilen sin og kjøre ham til psykolog.
That's it.

To etapper. Jeg kunne bli kverket i første etappe, og Nate i andre. Jeg mener, i en låst bil, alene med Jake? Galskap.
Enklere sagt enn gjort, med andre ord. Og ja, han var mentalt forstyrret. Det var i alle fall den letteste forklaringen på hvorfor han var som han var - i følge legen. Men de kjente han ikke.

"Faen, livet er surt."

"Du skulle bare visst", sukket jeg og bet meg i underleppen. Det var en vane jeg hadde fått etter å ha vært så mye med Jake, hadde jeg funnet ut. Han hadde skikkelig stor innflytelse på folk.

"Klar bane", hikstet Sia i det hun stoppet foran oss.
"I enden av gangen, til høyre."

Vi løp inn med en gang. Best å få det overstått. Side ved side spurtet vi mot målet, og det var så vidt vi unngikk å dytte ned andre på veien. Ett øyeblikk fikk jeg øye på bakhodet til Jake, og kastet meg mot det.
Men et bein dukket opp fra ingen steder, og jeg ramlet langflat en meter fra ham. Nate kom bak og heiste meg opp. Det virket som den svarte gjengen hadde merket rabalderet, og alle snudde seg på likt.

"Halla Nate"
"Morn"
"Børst håret"
"Hei Panda"

Gutta hilste i munnen på hverandre, men Jake sto helt stille. Rørte ikke en muskel. Det rykket til i øyenbrynet. Han hadde festet blikket på et sted mellom Nate og meg, som jeg nå sto ved siden av. Blikket mitt fulgte hans, og et sukk føk gjennom kroppen min.

Vi holdt hender.

I løpet av en brøkdel av et sekund hadde Jake kastet seg frem og slått ned broren. Jeg sto som en statue ved siden av og stirret på slåsskampen. Det var ingen tvil, Jake hadde overhånd. Hvorfor måtte det alltid ende slik?

"Ikke Lova." spyttet Jake ut.

Jeg gispet. Det var som en lyspære ble tent i hodet på meg, og øynene mine stirret vidåpne og sjokkert på han.
Han likte meg fortsatt.
Først ble jeg smigret, og et lykkerus bruste gjennom årene mine. Men så kom en rød gardin og dekket for synet mitt. Han hadde dumpet meg for en annen, selv om han crushet på meg. Så unødvendig! Jeg hadde gått igjennom så mye smerte på grunn av han, og alt var bare for gøy? Han hadde lekt!? Ikke bare med meg, men med seg selv. Ikke at jeg brydde meg særlig, men da var han messed up. Literally. Vi kunne vært dét paret. Men han brydde seg ikke. Og når jeg prøvde å gå videre ødela han sjansene mine? Nå ville garantert ingen være med meg, når skolens bråkmaker slo ned den som nærmet seg. Faen.

"DIN SYKE SINNSYKE SINNSFORVIRRA DRITTSEKK!!", hylte jeg og kastet meg over ham. Neglene mine boret seg inn i skuldrene og brystet. Sia hadde festet på fake-negler på meg i går, og jeg var veldig takknemlig for det nå. Jo lengre våpen, jo mer skade. Han utstøtte et kraftig grynt av smerte og slapp taket på Nate. Men istedenfor lente han seg bakover. Han falt oppå meg. Jeg ble most under vekten av ham, og jeg hikstet etter luft. Men det gikk ikke, og sakte men sikkert fløt jeg inn i mørket.

*

"Hvorfor? Hvorfor har du blitt til en magnet som tiltrekker trøbbel?", utstøtte Maria da jeg åpnet øynene.

"Man må ha litt av det også", gryntet jeg. Et par slanger stakk inn under sykehuskjolen, og jeg merket at de hadde festet et drypp til armen. Så festlig.
Enda et bevis på at jeg var ubrukelig. Den gutten altså. Dette skulle jeg ikke være med på mer. En sviende smerte på venstre side fikk meg på andre tanker.

"Du har brukket hoften. Han Jake må være ekstremt tung."

"Vent, hva?" avbrøt jeg og kjente sjokket rase gjennom meg.

En lav fnising fikk humøret til å dale.

"Det er ikke pent å tulle med syke folk", kommenterte jeg surt.

"Du er da aldeles ikke syk! En time til så lover jeg at vi er ute herifra", beroliget Maria.

"Takk for det", sa jeg følelsesløst. Makan til humør ho var i da. På nattbordet ved senga jeg lå i var det en bok. Jeg åpnet den og leste nysgjerrig. Det var mammas håndskrift, og var en oversikt over prøvene jeg hadde tatt, samt resultatene. Det varmet hjertet mitt, bedre mamma skulle man lete lenge etter. Tilbake klokka 4, sto det nederst.

"Kanskje du bare får alt med en gang", kommenterte Sia fra et hjørne.

"Ehh, hæ?", spurte jeg overrasket. Hva snakket hun om da?

"Jeg mener", sa hun tydelig, med trykk på hver vokal.
"Kanskje du bare får all ulykken på en gang. Du har liksom alltid vært den heldige før, og kanskje karma vil gi deg en liten dytt."

"Flott, tell venninna di at hun skal holde seg borte fra bestevenninna mi", sa Maria stivt. Hun var humanist, og var ikke veldig begeistret for overtroiske ting. Sia derimot, var alt mulig hun. Litt buddhist, litt hinduist, litt muslim og litt kristen.

"La livssynene til hverandre være i fred, please", sa jeg og satte en stopper for samtalen. Jeg brydde meg ikke så mye, tro var ikke noe jeg prioriterte i hverdagen. Det var fint, tenkte jeg, at vi var så forskjellige men passet sammen likevel. Det er sånn det skal være.

"Jaaa, hvordan går det på kjærestefronten deres i det siste da? Min er jo ikke helt på topp", spurte jeg for å bytte tema og lysne opp stemningen. Og det funket, for Sia begynte å bable, og Maria rødmet noe kolossalt.

Da var vi i gang igjen.

---------------

Hehe, litt rar vending, jeg vet. Men det er jo det som gjør det gøy!! Vent i spenning dere ;)

-Kos og klem