Alltid perfekt

Kapittel 20: Skjult gift

Jeg møtte Nate utenfor det store bygget, som avtalt. Leppene våre møttes i et kort kyss, og jeg prøvde å puste rolig. Vi gikk sakte mot inngangsdøren. Det føltes ut som om jeg skulle kaste opp, så nervøs var jeg. Nate klemte hånden min vennlig, som for å si at dette går bra. Jeg møtte blikket hans, og tvang frem et lite smil. Det var tross alt han som skulle undersøkes, ikke jeg. Beina mine gikk sakte fremover, og jeg håpet at jeg ikke skulle snuble. Dobbeltdørene til legekontoret gikk automatisk opp da vi nærmet oss. En småbarnsfamilie passerte oss idet vi gikk inn i inngangshallen. Resepsjonsdisken var stor, og et par mennesker sto i kø foran den. Vi stilte oss bakerst og jeg så nysgjerrig på damen nærmest meg. Det virket som om hun hadde hatt en allergisk reaksjon ellernoe, for huden hennes var full av små knupper. I tillegg var hun litt hoven på den ene siden, og øyelokket hennes dekket over en del av øyet.

"Stakkars dame", hvisket jeg i øret på Nate, og hintet mot damen foran.

"Jeg så det, ikke stirr", svarte han lavt tilbake.

Skoene mine virket med en ett veldig interessante, (merk sarkasmen), og tankene mine fløy bakover i tid. Tenk så nære jeg hadde vært ved å kysse Jake. Så nære. Leppene hans hadde vært så nære mine, jeg kunne lukte den deilige duften som kom fra huden hans. Plutselig var jeg tilbake i det store rommet badet i lys. Han satt på sengekanten, jeg satt midt på den myke madrassen. Øynene hans smilte til meg, og han bet seg forsiktig i underleppen. I et øyeblikk ble leppene hans helt hvite, og så ble de røde igjen. Kirsebærrøde. Øynene hans glitret og hjertet mitt hoppet over et par dunk. Små fregner lå spredd utover nesen og kinnene hans. Søte, små fregner som man egentlig ikke la merke til med mindre man satt tett. Veldig tett. Nesten så tett at nesetippene berører hverandre. Og i det øyeblikket de gjør det er det bare centimeter om å gjøre før leppene møtes. Og så forenes de. Mykt mot mykt, som deilig, bløt brownie. Bare bedre. Forskning sier at kyssing har tilnærmet effekt som rus. De samme lykkestoffene blir sluppet ut i blodet. Man har lyst på mer. Og Jake, deilige Jake. Han får man aldri nok av.

"Nathan Avery", lød det over høyttalerne.

Jeg ble kastet tilbake til virkeligheten, og oppdaget at jeg satt ved siden av Nate på en av ventebenkene. Han reiste seg opp, og dro meg i hånden. Vi gikk sammen mot en dame bak en disk, og hun pekte i retning rommet vi skulle til.

"Du altså, mye å tenke på?" smilte han og blunket. Jeg blunket tilbake, og vi gikk inn gjennom dobbeltdørene inn på legekontoret. Bak et bord satt en mann med briller og legefrakk. Han smilte vennlig og ba oss sette oss.

Han spurte om alt fra tidligere legebesøk til allergier, og jeg hadde vanskelig for å være med i samtalen. Det var som om Jake sitt ansikt hadde limt seg fast på øyelokkene, og for hvert gang jeg blunket så jeg de skinnende øynene og det sleipe gliset. Jeg prøvde å ignorere det, og vendte meg mot Nate. Han holdt på å ta en sprøyte, og så på meg med avslappet blikk. Da vi var ferdige, etter at legen hadde stilt flere spørsmål, gikk vi ut og satte oss utenfor.

"Legen sa at jeg måtte bli her, for å se om jeg reagerer på sprøyten", sa han bare.
Jeg fløy med en gang tilbake til den drømmetilstanden jeg hadde oppholdt meg i for hvem vet hvor lenge. Med jevne mellomrom kikket jeg i sidesynet på Nate, og registrerte at han ble litt gulere i ansiktet for hver gang. Jeg hadde ikke så mye tid til å bli bekymret, for det virket som om hjernen min var fast bestemt på å holde meg borte fra virkeligheten. Det var først da han grep meg hardt i armen og falt ned fra setet at jeg hoppet opp og ropte etter hjelp.
Han hadde vansker for å puste, og holdt seg livredd rundt halsen. Øynene hans nesten bulte ut av skallen, og huden var gustengul. Det føltes som om hjertet skulle hoppe ut av brystet på meg, og jeg gispet etter luft. Helsepersonell kom løpende med masse utstyr og lempet han opp på en båre. Like etter forsvant han ut av syne. Det hele hadde skjedd på under to minutter, og jeg sto som stivnet igjen med tårer fykende ut av øynene og en redsel som ikke lignet noe jeg før hadde opplevd.