Broken Heart

8;

Tårene renne nedover kinnene mine.

Hvordan kunne jeg gjøre noe sånt? Spesielt mot pappa. Han elsker henne. Det er ganske tydelig. Selvfølgelig er det tydelig! Han fridde til henne. Han fridde faen meg til henne! Jeg vet ikke om noe som kan gjøre det mer tydelig enn det.

Og jeg. Som den jævlige datteren jeg er roper nei og stormer ut kun noen sekunder senere. Han kommer aldri til å tilgi meg for dette. Hvordan kan noen tilgi noen for dette? Han hater meg sikkert. Min egen far hater meg.

Du har virkelig klart det denne gangen Violet..

Jeg må si unnskyld på måten jeg reagerte. Det var virkelig ikke passende, eller svært hyggelig. Det var faktisk veldig frekt og upassende. Hvordan kunne jeg oppføre meg sånn? Mamma ville vært skuffet over meg. Hun ville vært så skuffet.

Om hun hadde vært her, hadde hun bedt meg om å gå rett inn igjen å sagt unnskyld til han. Kunne det ikke bare vært så enkelt? Så enkelt som om hun var her, og kunne fortelle meg hva å gjøre. Kjefte på meg når jeg gjør noe galt. Heie på meg når jeg gjør noe riktig. Det hadde vært så godt å ha henne her nå.

Hvordan kan jeg noen gang gjøre det opp igjen? Kommer jeg noen gang til å klare å gjøre opp igjen for det?

Mest sannsynlig har jeg ødelagt det lille som var igjen av familien vår. Og det som sannsynligvis kom til å bli den nye utvidede familien vår. Hvorfor må jeg ødlegge alt? Jeg har håpet på at pappa kom til å møte noen, og når han først gjør det ødelegger jeg alt. Ugh...

Denne gangen tok du virkelig kaka...

Jeg tørker øynene mine med håndbaken. Tørk tårene å kom deg inn der igjen så fort som mulig. Alt blir bare mer ødelagt om jeg her ute. Ingenting fikser seg av seg selv. Konsekvensene må jeg konfrontere uansett, så jeg kan like godt gjøre det med en gang, og ikke dra ut tiden. Om jeg ikke går inn igjen nå så kommer jeg uansett til å overtente hele situasjonen, som ikke akkurat kommer til å gjøre det så mye bedre.

Men hvis jeg går inn hva skal jeg si? Unnskyld? Unnskyld går ikke. Jeg må ha noe mer, unnskyld er ikke nok. Det er for tynt.

Unnskyld for at jeg ødela forlovelsen?
Ingen kommer til å tro på det. De kommer ikke til å tro på at jeg mener det - noe jeg faktisk ikke gjør. At de gifter seg er det siste jeg vil. Mrs.Thompson egner seg ikke som stemor. Hvertfall ikke min stemor. Hun er nesten like gammel som meg!

"Hei." Den myke stemmen er ikke vanskelig å kjenne igjen selv om jeg ikke kan se personen i mørket.

-

-

-

Unnskyld for dårlig del, men den måtte komme den og.
Jaja, dere overlever.

Kisses