Broken Heart

30;

"Jeg er lei for det. Vi gjorde alt vi kunne."

Tårene truer med å renne nedover kinnene mine. Jeg kan ikke tro det. Violet er.. borte. Og jeg ville ikke engang snakke med henne for kun noen timer tilbake. Nå ville jeg gitt alt for å høre stemmen hennes igjen.

Charles legger en hånd på skulderen min og rekker meg noe. Den nydelige håndskriften til Violet har formet navnet mitt på forsiden av et brettet ark. Jeg tar det imot og åpner det.

Kjære Jasper

Når du leser dette er jeg mest sannsynlig borte, og jeg skulle ønske jeg kunne si dette til deg selv. Stå foran deg fortelle deg hvor mye jeg elsker deg. Plante hundrevis av kyss på leppene dine, men det ble ikke sånn denne gangen. Det var ikke meningen at jeg skulle være her så mye lenger.

Hvis du ser opp nå sitter jeg mest sannsynlig på en sky og ser ned på deg samme med mamma, momo og moffa. Vi gleder oss alle til å se deg igjen, og håper på at vi ses snart - eller nei. Jeg håper ikke at jeg ser deg snart. Du må jo selvfølgelig leve et fint liv samme med en du elsker. Også, ser jeg frem til å møte deg igjen.

Jeg hadde aldri sett for meg at i en alder av 17 år at jeg skulle skrive et slikt brev til deg, men her sitter jeg da. Jeg aner egentlig ikke helt hva jeg skal starte med, eller hva jeg skal avslutte med. Men man må jo starte et sted så hva er vel bedre enn å starte der vi startet. På juleballet.

Juleballet.. Jeg husker det som om det skulle vært i går. Det var en av de verste dagene i livet mitt, men samtidig en av de beste. Jeg sto å ventet på daten min under mistelteinet - som planlagt. Han dukket aldri opp, men det gjorde du. Kjekkere enn noen gang. Måten hele deg skinte var - jeg vet ikke engang hvordan jeg skal beskrive det med ord. Det var bare magisk? Uansett, du la den ene hånden mykt på kinnet mitt mens den andre lå på ryggen min. Øynene våres møttes og det var da jeg forelsket meg i deg. Akkurat i det øyeblikket. Også la du leppene dine over mine. Et kyss som var helt uforklarlig perfekt. Siden det øyeblikket har jeg vært hodestups forelsket i deg, og det er jeg fortsatt.

Vel forholdet våres har vært en reise. En lang reise, med både oppturer og nedturer. Dette er vel den største nedturen vi har møtt på, men du kommer deg gjennom dette selv om jeg ikke gjorde det.

Husker du da vi var på hytten deres? Bare vi to? Da vi hadde vår første krangel? Det var verdens teiteste krangel. Vi diskuterte hvilken side vi skulle ha pålegget på. Så bestemt som jeg er ga jeg meg ikke, ikke gjorde du heller. Det ende med at vi ikke snakke med hverandre på nesten en dag. Det er så teit, men vi har mange fine minner og da. Som alle piknikene våres. Mitt beste minne med deg er nok da vi lå i sykehussengen og du fortalte om fremtiden våres. Jeg glemmer ikke det.

Nå som jeg er borte har jeg et ønske. Finn deg en ny dame. Lev livet fult ut og ikke tenk på meg. Jeg støtter deg 110% uansett hva. Jeg vil alltid være med deg. Og viktigst av alt, jeg vil alltid elske deg

Din Violet

-

-

-

Så jeg tenker dette er slutten. Gadd ikke mer sykehus greier så droppet det.

Tanker?

Så til det store spørsmålet, er noen keen på en bok 2? Ja? Nei? Let me know