20;

37 9 4
                                    

Pappa kryper oppi sofaen sammen med Eleanor, som etterlater meg alene. Ironisk, denne kvelden skulle bare være meg og han, og nå er jeg alene. Han droppet meg for noe nyere og bedre. Jeg hadde aldri trodd at det kom til å være pappa som droppet meg for en annen jente. Hvis det skulle vært noen som skulle droppet meg for en annen jente hadde jeg trodd at det var  Jasper, ikke faren min.

Han er i det minste lykkelig igjen da, men uten meg. Så snart de gifter seg komme han helt sikkert til å glemme meg helt. Eleanor kommer sikkert til å presse ut et par tre unger selv, og da er jeg så godt som glemt for han. 

Jeg kan høre fnising fra den andre sofaen. Blikket mitt lander på leppene deres som er limt sammen før de trekker seg unna og smiler til hverandre igjen. Det er som å se seg i speilet. Jasper og jeg var akkurat på samme måte da vi var ny-forelsket, vi er det fortsatt. For hver dag som går blir jeg bare mer og mer forelsket i han.

Det er en helt fantastisk følelse, og pappa fortjener det, men jeg vil ikke miste han. Samtidig vil jeg ikke ødelegge dette for han. Det er første gang siden mamma døde han har tillatt seg å elske noen andre enn henne. Han fortjener å være lykkelig han og, det gjør han virkelig. Jeg kan ikke ta det fra han bare fordi jeg føler meg oversett. Han hadde sikkert samme følelse rundt meg og Jasper når jeg ført ble sammen med han også. Hvis pappa kom seg gjennom det, kommer jeg meg gjennom det også.

Men på den ene siden så har ikke jeg fridd til Jasper eller omvendt. Det er ikke helt samma greia. Forholdet til pappa og Eleanor er mye verre enn Jasper og mitt. Først og fremst er ikke alderen passende, for det andre er hun læreren min, for det tredje er jeg ikke helt for det. 

Men kjærlighet har ingen alder.

Kunne ikke pappa bare funnet en fremmed dame på tinder, eller noe sånt som ingen av oss har noen relasjoner til fra før av. Da hadde bare alt vært så mye enklere enn det er nå. Nå er bare alt snudd opp ned. 

Jeg savner han. Løftet han ga til meg da mamma døde hadde tydeligvis ingen mening for han. Oss to sammen, for alltid uansett hva. Sånn ble det i mange år helt til nå. Og jeg savner det. Savner du lange samtalene vi hadde sammen. Savner alle de gangene vi hadde det så gøy. Savner tider det bare var oss to sammen.

Sinnet mitt var aldri sinne. Det var redsel. Redsel for å miste pappa. 

En tåre triller ned kinne mitt. Jeg tørker den fort bort før noen så den. Blikket mitt havner på pappa og Eleanor igjen. De la ikke merke til noe. Jeg må gå før de legger merke til det. Før de begynner å spørre, og før jeg må svare på spørmål.

Jeg reiser meg opp, og blir fort svimmel. Rommet begynner å spinne. Jeg prøver å fokusere på å plassere den ene foten foran den andre, men det er vanskelig. Gulvet beveger seg heletiden, så jeg finner ikke noe sted å plassere benet mitt.

"Violet, går det bra med deg?" Stemmen til pappa er fylt med redsel. Han skjønner det er noe, men jeg kan ikke si noe. Jeg kan ikke ødelegge noe. Sier

"J-jeg er bare litt sliten. Jeg tror jeg bare ska-" Øynene mine blir tyngre. Det blir vanskeligere å få ut noen ord. "Jeg tror jeg bare skal gå opp å-" Øynene mine trygler meg om å lokkes igjen, men ikke enda. Jeg må komme meg opp først. Bare rommet slutter å spinne. "Å-" Øynene min lukkes sakte. Jeg kan kjenne en hånd å ryggen min før alt blir svart.

-

-

-

Så det kom enda en del. Har fått så mye inspirasjon til å skrive på denne historien nå, og neste del har jeg ventet så lenge på å skrive. Det vil si at det kanskje kommer litt flere kapitler utover ferien.

Klem

Broken HeartWhere stories live. Discover now