26;

30 6 2
                                    

"Er du tørst? Legen da at det var viktig at du fikk i deg nok veske."
"Kanskje sulten? Du har ikke spist på en stund nå, og du spiste ikke så mye sist"
"Kald? Jeg kan hente et teppe, så du slipper å fryse."
"Eller om du er varm kan jeg åpne noen vinduer, det er bare å si i fra så fikser jeg det."

Jeg sukker og setter meg opp i sengen, og sender pappa et strengt blikk. "Jeg er kanskje ikke frisk, men jeg er jo ikke helt død heller da." Mumler jeg litt irritert.
Pappa hadde vært som dette helt siden vi kom hjem fra sykehuset. Han hadde behandlet meg som om jeg var et lite, sykt barn igjen.
Helt ærlig irriterte det meg. Jeg kan fortsatt ta vare på meg selv. "Ikke enda."

Om ikke pappa var ille nok var Jasper verre. Han insisterte til og med å bære meg rundt. Alt dette blir bare for tullete nå. Det har vart i rundt en uke og jeg er allerede lei.
Alt jeg vil er å få litt fred og ro, uten at noen kom å spurte om jeg trengte noe hvert minutt, men det kan jeg jo ikke si. Om jeg sier det til pappa eller Jasper kommer de til å bli så såret, men jeg bare orker det ikke nå.

"Du skal ikke tulle med døden Violet." Sier han strengt. Han sukker. Reddselen i øynene hans er synlig. Den har alltid vært siden vi fikk beskjeden som skulle endre livet mitt, og ikke minst hans. Han mister kanskje datteren sin til døden, som noen år tidligere tok kona hans. "Ikke nå.." mumler han for seg selv, og snur seg vekk fra meg. Han er på vei ut av rommet mitt før han snur seg og ser på meg. "Bare.. bare si i fra om det er noe. Uansett hva." Han forlater meg alene i rommet.

Endelig forlater han meg alene for å dra på jobb, men det er ikke lenge til telefonen min fylles opp med meldinger igjen. Ja, jeg er syk, men ikke så syk at jeg ikke kan ta vare på meg selv. Jeg er ikke helt hjelpeløs enda. Kanskje jeg kommer til å bli det, men ikke enda. Det jeg kan gjøre vil jeg gjøre.

Jeg føler meg plutselig som om jeg skulle vært 4 år igjen, og skulle rekke opp til den øverste hylla. Armen min strakk seg alltid opp etter det jeg skulle ha tak i, etter hvert konkluderte jeg med at jeg måtte klatre. Pappa fikk alltid med seg dette og tok ned det jeg skulle ha, for han ville ikke at jeg skulle skade meg. 

Sånn føler jeg det nå. At jeg ikke rekker tak i det på øverste hylle. Her fra bunnen ser det umulig ut, men det finnes alltid en vei - med eller uten hjelp. Om jeg prøver rekker jeg opp til øverste hylle, og om jeg prøver og får litt hjelp kan kjempe i mot dette. 

Om jeg prøver kan jeg overleve.

-

-

-

Så det er veldig stress på skolen i det siste. Har hatt over 10 prøver, fremføringer, innleveringer o.s.v de to siste ukene. Jeg er veldig sliten og lei, og mer er på vente. Som dere kanskje skjønner har det vært litt vanskelig å fått tid til å publisere til dere med alt dette + fritidsaktiviteter + at jeg har vært syk. 

Skal prøve å få lagt ut noen kapitler i helgen da, så har dere noe å kose dere med<3

Broken HeartWhere stories live. Discover now