Broken Heart

13;

Hodet mitt verker. Et stønn unnslipper leppene mine.

"Violet?" Hjertet mitt hopper over et slag i det jeg hører den kjente stemmen. Den fantastiske stemmen. "Er du våken?" Hånden som ligger trygt rundt min stammes. Han er helt klart nervøs. Kanskje redd? Det er ikke sånn at det har skjedd noe heller.

Jeg tvinger øynene mine opp. De hassel brune øynene er det første jeg ser. Noe lyser opp i dem når jeg møter blikket hans. Han kaster armene rundt meg. Han puster lettet ut. Hånden hans glir lett over hodet mitt. Av en grunn får det meg til å slappe litt mer av.

Han løsner grepet rundt meg. Han er helt tydelig nervøs. Øynene hans glir rundt på meg. Han gjør alltid det når han tror jeg har skadet meg. Studerer meg for å se om jeg er skadet. Det er ganske søtt egentlig. At han er så bekymret for meg.

"Hvor er jeg?"

"Helsesøster." Jeg myser mot han. Hva?

Hvorfor er jeg hos helsesøster? Har det skjedd noe? Har han skadet seg? Har jeg skadet meg? Hva er det som skjer nå? Man er ikke hos helsesøster uten grunn.

Han skjønte ut ifra blikket mitt at jeg ikke skjønte noe. "Du besvimte i timen, men slapp av. Ingen skade skjedd såvidt jeg vet." Leppene hans trekker seg opp i et smil. Han planter et kyss på pannen min.

Sommerfuglene i magen våkner med engang. Smerten jeg følte i hodet forsvinner med engang. Han kan virkelig kurere hva som helst.

Han hinter til at jeg skal legge meg lenger inn på den lille benkene jeg ligger på. Jeg presser kroppen min så nærme veggen jeg kommer. Jasper kryper oppå og presser kroppen hans inntil min. Vi er som limt inntil hverandre.

Hendene hans leker med lokkene mine. Hodet mitt hviler på brystet hans. Alt er helt sånn det skal være. Ikke noe pappa. Ikke noe mrs.Thompson. Ikke noe forlovelse. Bare meg og Jasper. Akkurat som det var.

"Jeg ser dere har tatt dere til rette." Den skranglete stemmen fyller rommet. Jasper trekker seg fort unna meg. Hjertet synker i brystet i det han steller seg på andre siden av rommet. Så langt unna meg som mulig.

Det er bare sånn han er. Han har aldri likt å være i veien. Han pleier alltid å stelle seg litt i bakgrunnen hvis han føler han er i veien. Sånn som nå. På en måte er det søtt, men jeg savner nærværet hans - selv om han bare er på andre siden av rommet, lengter jeg etter han.

"Hvordan føler du deg Violet?" Hun noterer noe ned på et ark. Hun ser opp på meg og møter blikket mitt. Brillene som sitter skjevt på nesen retter hun på.

"Bra. Jeg har litt vondt i hodet, men det går over etterhvert." Jeg trekker på skuldrene og ser mot Jasper som smiler et halvsmil til meg. Han er nok bekymret. Stakkar. Han bryr seg for mye om andre. Han har for stort hjerte, men det er virkelig beundringsverdig.

Hun nikker svakt mens hun noterer ned enda mer på arket hun har festet på brettet. "Vet du om noe som kan ha forårsaket at du besvimte?" Spør hun.

Jeg rister svakt på hodet og ser ned i bakken. Fingrene mine fikler svakt med genserkanten. Det er en uvane jeg har hatt helt siden jeg var liten. Alltid når jeg er nervøs gjør jeg det.

"Har du vært stresset i det siste?" Spør hun.

Jeg nikker svakt på hodet.

"Det kan hadde at det bare er det som er problemet. Du er så stresset at det går utover hverdagslivet ditt. Dette var kanskje kroppen din sin måte å si at den trenger en pause på."

-

-

-

Så hei!
Så jeg lurte på om dere ville ha sånn spørsmål til karakterene? Isåfall spam meg med spørsmål til dem!

Kisses