Broken Heart

22;

"Kommer jeg til å dø?" Det er det eneste jeg klarer å tenke på. Mamma overlevde det ikke. Hvorfor skal jeg overleve det da? Jeg kommer til å dø gjør jeg ikke? Det er det Maks 2 år betydde. Jeg kommer ikke til å leve i mer enn to år til. 

Jeg er bare 18, og jeg har ikke gjort noe med livet mitt. Det eneste jeg har gjort er å studere å prøvd å gode karakterer til et universitet jeg tydeligvis ikke skal gå på. Jeg ha kastet bort livet mitt på å studere.

"J-jeg må gjøre noe." Jeg setter meg opp i sengen. Pappa rister på hodet og legger meg ned i sengen igjen. "Jeg kan ikke ligge i denna jævla senga helt til hjertet mitt svikter og jeg er død! Jeg må gjøre noe må livet mitt!" Tårene begynner å renne ned kinnene mine. "Jeg vil ikke dø." 

Jeg har alltid hatt et sunt forhold til døden, men jeg er redd, jeg vil ikke dø, ikke nå. Jeg er for ung. Jeg er ikke ferdig på skolen. Jeg er ikke engang myndig enda. Jeg har ikke giftet meg. Jeg har ikke fått barn. Jeg har ikke sett pappa og Eleanor gifte seg. Det er så mye jeg ikke har gjort som jeg vil gjøre. 

"Vennen min." Sukker pappa. Han legger amene rundt meg. Tårene mine trekker seg inn i genseren hans til den er gjennomvåt av tårer. "Det kommer til å gå bra, jeg lover. Mamma overlevde kanskje ikke, men det er 12 år siden. Medisin har endret seg siden sist. De kommer til å finne en måte å redde deg på. Om det er transplantasjon eller om de bare går inn selv og fikser det. Lille jenta mi blir ikke borte så fort." Hånden hans glir betryggende over ryggen min. "Husker du det mamma sa til deg før hun ble borte?

Jeg nikker. "Du er sterkere enn du tror, kjemp."

Pappa trekker seg unna og studerer meg før han trekker meg inn i enda en klem. "Det kommer til å gå bra med deg skal du se." Sier han ned i skulderen min. 

Armene til Eleanor legges rundt kroppen min. Det føles godt. Godt å ha to foreldre som bryr seg like mye om meg. "Jeg er glad i dere." Mumler jeg ned i skulderen til pappa. Jeg kan føle smilet til Eleanor. Det betyr nok mye for henne å få godkjennelsen min. 

Jeg trekker meg ut av klemmen, og veksler blikket mellom begge to. "Hvordan går det med Jasper?" Spør jeg. Det så virkelig som om han var helt ute av seg da han var her istad. Han gråt. Han gråter aldri, også stormet han ut av rommet, og ingen vet hvor han er eller hva han gjør. Jeg er bekymret for han. 

"Han var ganske utafor da han fikk vite det. Han forsvant da og, men han kom tilbake så ikke bekymre deg. Han kommer tilbake snart." Jeg nikker til pappa. "Jeg skjønner fyren, få en beskjed som det når det gjelder en du elsker er veldig lite kult."

-

-

-

Enda en del, jeg er i sonen i dag altså.