Broken Heart

11;

Skolen ser ikke lik ut som den gjorde på fredag. Den er annerledes på en måte. Hvordan den er annerledes vet jeg ikke, men det er noe som ikke gjør den til det den var for noen dager siden. Det har sikkert noe å gjøre med mrs.Thompson. Alt har med mrs.Thompson å gjøre nå.

Jasper fletter fingrene sine i mine. Bare så lite som å holde meg i hånden kan roe meg ned. Uansett hva han gjør kan roe meg ned. Han har hatt den effekten på meg så lenge jeg kan huske. Selv når vi ikke var sammen. Han har alltid vært der for meg, og det har vel bygget en tillit som er større enn noe.

Derfor elsker jeg han.

Vi elsker hverandre med enn noe annet. Vi stoler på hverandre. Og vi har alltid hverandres rygg. Det perfekte forholdet. Det er kun små ting som skal til for å gjøre det perfekt, men det er så viktig. Om vi ikke hadde stolt på hverandre kunne vi ikke vært ærlige med den andre. Har man ikke hverandres rygg kommer den ene til å bli såret. Og om man ikke elsker hverandre er det ikke noe forhold. Kjærlighet er grunnlaget. Jasper og jeg har mer enn nok av det.

Vi svinger inn i vårt faste klasserom. Mrs.Thompsons faste klasserom.

Hendene begynner å bli klamme. Pulsen stiger. Hvorfor er jeg så nervøs? Det er bare en helt vanlig dag. Det er mandag! Om det er noe jeg skal føle er det sinne, for mandag er dritt.

Jasper setter seg ned på den vanlige plassen sin. Tvers over rommet. Lengst unna meg. Sammen med den peneste jenta på trinnet. Som også, tilfeldigvis har et godt øye for han. Tilfeldig? Tviler på det, men jeg stoler på Jasper. Han kommer ikke til å gjøre noe mot meg som sårer meg. Det ville han aldri gjort. Han er for snill til det. Jeg han garantere at han hadde følt seg verre enn meg om han gjorde det slutt på feil måte.

Jeg setter meg ned på plassen min bakerst i klasserommet. Plassen min var ikke like bra som Jasper sin. Det eneste negative med plassen hans er at han sitter forrest i klasserommet. Plassen min er plassert fint i hjørnet bakerst i klasserommet. Men, jeg sitter med skolens fotballkaptein. Han ser bra ut, men han er skikkelig idiot. Personligheten hans er strake motsetningen til utseendet hans, og han er langt i fra å være Jasper. Og Jasper, han er perfekt. Han er mer enn perfekt. Han er så mye mer enn perfekt. Om man bare kunne beskrive det med ord.

"God morgen klasse!" Bare stemmen hennes får sinnet til å boble opp i meg. Hvorfor måtte dette skje meg? Kunne det ikke skje noen andre? Bare ikke meg.

Jeg kan føle blikket hennes på meg, men jeg er bestemt på å ikke flytte blikket mitt fra pulten min. Ser jeg på hun. Ser jeg på ringen vet jeg helt ærlig ikke hva som kommer til å skje. Det jeg vet er at jeg kommer til å angre.

"Violet?" Jeg kan skimte skoene hennes foran pulten min. Pusten hennes i nakken får sinnet til å koke. Normalt pleier jeg ikke å bli sint av små ting som dette, men siden i går har jeg vært følelsesmessig ustabil. Følelsene mine tar nye retninger for hvert sekund. Av og til vet jeg ikke engang hva jeg føler. Alt er bare så tomt..

Jeg tvinger blikket mitt opp på henne. Hun virker ikke veldig fornøyd over oppførselen min, men hva kan hun forvente. Hun ble forlovet med faren min i går! I går var også dagen jeg møtte henne som kjæresten til pappa. Hva forventer hun av meg. At jeg skal smile og late som at alt er bra? Hun vet like godt som meg at det ender i depresjon.

Hele klassen legger merke til spenningen mellom oss. Blikkene våres er låst i hverandre. Klasserommet er helt stille. Så stille at man kunne hørt en knappenål falle. Det er aldri så stille. Ikke med disse menneskene. Det er nervepirrende.

"Hvem er den heldige?"