Broken Heart

29;

Ingen sier noe, men det er ikke noe ubehagelig stillhet. Tvert i mot. Det er ganske deilig, og vi bare nyter hverandres nerver. Pappa sitter på enden av bordet og leser avisen. Eleanor står ved benken og lager frokost til oss. Og jeg - jeg sitter her og nyter livet.

Et pling høres fra telefonen til pappa. Alle retter oppmerksomheten mot han. Han snur skjermen, og studerer den. "Det er fra doktoren. Hun vil ha deg inn til operasjon i morgen." Stillheten mellom oss var ikke lenger behagelig. Stillheten som fylte rommet nå var ubehagelig. Det eneste vi kunne høre er baconet som feter seg opp i pannen fylt med smør. Vi visste dette kom til å skje, men ikke så kjapt. 

Personlig hadde jeg ikke trodd jeg kom til å få denne meldingen før om noen måneder. Minst to. Ikke to dager. Dette må virkelig være verre enn de har fortalt meg. 

"J-jeg tror jeg går meg en tur." Jeg stabler meg opp på benene. Telefonen til pappa plinger enda en gang. Benene mine er allerede på vei ut av døren før han får tid til å se på den. Uansett hva som står på den vil jeg ikke vite hva det er. Jeg har fått nok av alt det siste døgnet. 

Den friske luften omfavner kroppen min. Pusten jeg holt inne slipper jeg ut. Før jeg vet det har jeg satt på sprang ut av utkjørselen. Omgivelsene rundt meg forsvinner fort forbi meg i det jeg spurter forbi. Naboene sender meg medfølende blikk.

Alle har hørt det. Det har sikkert spredt seg som ild i tørt gress, og nå er jeg kjent som den syke jenta nedi gata. Den stakkars, stakkars jenta som livet forsvant mellom fingrene på. Det er sikkert sånn de tenker om meg. Det var hvertfall sånn de tenkte om mamma.

Rundt hvert hjørne jeg gikk kunne jeg høre snakk om henne. Når jeg gikk forbi folk på gata kunne jeg kjenne blikkene. Hver gang jeg møtte noen bekjente på gaten kondolerte de - selv om hun ikke var død.

Jeg er den jenta nå. Jeg er den syke jeg alle snakker om. Den alle syns synd på. Jeg er mamma.

Det blir fort tungt å puste, og jeg må senke ned farten. Tårene renner ukontrollert nedover kinnene mine. Det blir vanskelig å puste. 

Jeg finner en benk og setter meg ned. Hodet graver jeg ned i hendene. Akkurat nå bryr jeg meg ikke om jeg sitter på en benk midt i parken og griner for meg selv. Jeg er allerede den syke jenta. Hva annet kan jeg bli kalt som er så mye verre enn det? 

Blikkene fra folkene rundt meg kan jeg føle fra en mils avstand. Fortsatt så er det ingen som stopper. Alle bare ser på meg som om jeg skulle vært et dyr i en dyrepark. Bare se ikke røre. 

"Violet?" Øynene mine møter hans nydelige øyne.

"Jasper!" Jeg kaster meg i armene hans. Tårene mine trekker seg inn i genseren hans, og etterlater seg et stort vått merke på skulderen. "D-de har tilkalt meg inn igjen." Hulker jeg frem mellom tårene. Han ser litt uforståelig på meg. "Jeg skal opereres i morgen."

-

-

-

Så kanskje 1-2 deler igjen? Trodde denne kom til å bli på sånn 40 deler, men ble vist ikke det denne gangen.

Så hva syns dere om at eventyret med Jasper og Violet er snart over?

Kisses