Solens Utvalgte

Hva skjedde først?

Tro det eller ei, men jeg har ikke alltid vært et masseødeleggelsesvåpen (som noen kaller meg), jeg var faktisk en vanlig jente med et vanlig liv, med vanlige bekymringer. Ikke slike bekymringer som å bli tatt til fange av DHKF, og bli gjort om til en slags ugjennomtrengelig tanks. Helt vanlig var jeg vel aldri, men min største glede var å krølle meg sammen og lese den samme boka for den enmillionende gangen. Historien om den langhårede jenta. Det er så lenge siden at jeg nesten ikke husker hvordan det føles. Men her har du min historie...

Det var Mandag igjen. Sola skinte på meg inn gjennom vinduet. Sola og jeg hadde blitt gode venner, etterhvert som jeg hadde bodd her i Solry. Sola var også min eneste venn her. Jeg var et mobbeoffer for Jonathan og gjengen hans. Og siden jeg ikke hadde noen venner var det ingen som kunne hjelpe meg. Jeg torde ikke si det til noen, i frykt for at det bare skulle bli verre. Jeg reiste meg forsiktig opp, og så på klokka. Den var bare seks enda, så jeg kunne egentlig sovet litt mer. Men sola hadde allerede vekket meg, så nå klarte jeg ikke å lukke øynene. Jeg skyndte meg å ta på meg en rosa sommerkjole med korsett. Mamma hadde kommentert den som veldig fin på meg, og siden det var så varmt i dag, brukte jeg den. Jeg listet meg ned trappa, og spiste fort opp en skål med cheerio. Etter det vasket jeg den opp nøye, før jeg satte den i oppvaskmaskinen. Jeg gikk og satte meg i sofaen helt til jeg bestemte meg for at det var på tide å ordne seg litt. Jeg listet meg opp trappen på vei til badet. Idet jeg gikk forbi døra til mammas rom, hørte jeg en veldig snorking. Det var bare mamma, storesøsteren min Ariel og jeg som bodde her, så snorkingen kunne bare tilhøre moren min. Jeg gikk inn på badet og skrudde på lyset. Det durer litt i lampen først, men etter to blink skrudde det seg på. Jeg så meg selv i speilet før jeg pusset tennene og børstet det alveklipte håret mitt.
Jeg satte meg stille på plassen. Mange av jentene hadde også på seg sommerkjoler, så jeg skilte meg ikke ut. Heldigvis. Jeg ville jo nødig gi Jonathan enda en grunn til å erte meg. Jeg grøsset ved tanken av hva han ville si.
"Næmmen, ere ikke selveste Rapunzel a'?"
"Hvor er håret a'?"
"Så gammeldags du er!"
I første time hadde vi om verdensrommet. Siden vi bodde i Solry, startet vi å snakke om sola.
"Sola er egentlig bare en stor brennende stjerne." sa læreren vår, mens hun hun tegnet melkeveien på tavla. En jente to rader for meg (Synne tror jeg hun het) rakte opp handa.
"Ja, Synne?" Sa lærern og pekte med linjalen på Synne.
"Er ikke sola en planet da?" Spurte Synne med et forvirret utrykk i ansiktet. Lærern viftet bare forsiktig med hodet fra side til side. Etter det holdt Synne kjeft.
Friminuttet kom mye fortere enn jeg ville det. Jeg hadde det mye bedre her inne enn ute i skolegården. Men etterhvert som jeg ble den eneste igjen på klasserommet, reiste jeg meg sakte opp og gikk ut mens jeg knuget på eventyr boken min.
De ventet på meg, selvfølgelig. Det var umulig å slippe unna Jonathan og gjengen hans. Jeg var glad dette ikke var et langt friminutt, så jeg holdt ut så godt jeg kunne så lenge de ikke rørte boken min. Mens de lo av noe de syntes var veldig morsomt, fikk jeg sneket meg bort. Jeg løp helt til jeg var bak skolen. Jeg satte meg sakte ned på den harde bakken mens jeg kjente tårene presse på.
Jeg satt og bukket en liten stund før jeg fikk tatt meg sammen.
"Ta deg sammen nå," sa jeg stille til meg selv.
"Tenk om de fant deg sånn, da ville du ikke komme så lett fra det."
Jeg reiste meg, og børstet vekk skitt som hadde kommet på kjolen, og begynte å gå tilbake. Men før jeg fikk tatt to skritt, så jeg en åpning under trappen jeg lett kunne komme gjennom. Jeg så meg først omkring, så jeg kunne vite sikkert at ingen så på, før jeg akte meg forsiktig under. Plutselig var jeg under skolen. Det var stor nok plass til at jeg kunne stå, og vedsiden den ene veggen sto det en liten krakk. Jeg sjekket om krakket ikke skulle gå i stykker, før jeg satte meg oppå den. Der satt jeg de neste få minuttene av friminuttet og leste. Da det ringte skyndte jeg meg ut. Jeg fant ut at hullet ikke var langt unna inngangen, så hvis jeg skyndet meg litt, ville jeg kunne komme til det lille tilfluktstedet mitt hvert friminutt.
Neste time gikk veldig fort. Jeg fulgte ikke så mye med, tenkte bare på tilfluktstedet mitt. Jeg pakket fort sakene mine, og nærmest fløy til kantina. Jeg tok meg bare et eple og en juice i håpet om å bli ferdig fort. Jeg satte meg ved mitt vanlige 'alene-bord' og tyngde eplet fort. Så kom det plutselig en gutt og satte seg på bordet mitt. Jeg ble så forfjamset, at jeg helt glemte eplet jeg hadde i hånden. Gutten smilte til meg og sa noe jeg ikke hørte. Han var veldig pen, hvitt rufsete hår, blå hettegenser, og en krummet pinne han hadde vedsiden av seg. Gutten spiste ikke bare satt å stirret på meg. Jeg stirret tilbake en liten stund, før jeg skjønte at han hadde stilt et spørsmål.
"Unnskyld, hva?" Spurte jeg dumt, og stirret enda litt mer på han. Han lo en kort latter. Jeg ble stum av den ringende lyden. Det var som en bjelle som klinget, eller et barns pludring.
"Hva heter du?" Sa gutten igjen, spøkefullt tydelig og sakte. Som om jeg var handikappet eller noe sånt. Han hadde halvt rett.
"J-jeg heter egentlig Rapunzel, men alle kaller meg bare for Punzie," mumlet jeg lavt. Hvorfor snakket han til meg? Hvorfor hadde jeg aldri sett han før? Snakket han til meg fordi han syntes synd på meg, eller ville han virkelig snakke med meg? Alle disse spørsmålene brant på tungen min. Men jeg fikk meg ikke til å stille noen av dem. Jeg bare stirret på han som en idiot.
"Hei Punzie," sa han med et smil. "Jeg heter Jack."
"Hei Jack." Mumlet jeg, og så ned i bordet. Jeg kjente en finger som bikket haken min opp. Jack smilte rett inn i øynene mine, og jeg var redd jeg kom til å brenne opp på grunn av rødmen i kinnene mine. Jeg så sikkert ut som en tomat.
"Jeg vet om historien om Rapunzel," sa han og smilte.
"Men skal ikke Rapunzel ha langt blondt hår?" Jeg kunne ha blitt fornærmet, hadde det ikke vært for at han sa det i en spøkefull tone.
"Jeg vet ikke, spør moren min. Det er hun som ga meg navnet." Sa jeg så sarkastisk jeg kunne. Han lo litt av den sarkastiske tonen min, før han fikk lagt ansiktet i glatte folder igjen. Han stirret på meg en liten stund før han sukket.
"Jeg må dra nå," sa han sakte og tydelig. Jeg var visst fortsatt handikappet i hans øyne. Jeg så sjenert ned.
"Hade," mumlet jeg, og kikket opp. Men han var borte. Jeg kikket forbauset rundt meg. I mitt overblikk i kantina, fikk jeg øye på at noen av de populære jentene på trinnet kastet frekke blikk mot meg, trakk seg sammen, hvisket og knuste lavt mens de pekte på meg.
Man skulle tro de ikke hadde sett han, og at jeg hadde snakket til meg selv. Som en slags usynlig venn.