Solens Utvalgte

Åpnet forskrekket øynene

Den neste uken var det en kunst-uke på skolen. Vi var i kunst og håndtverk rommet hver dag og lagde forskjellige ting. Noen skulle på et tegnekurs med frøken Bodge, noen skulle skulpturere et hode med mister Yul, andre malte et natur portrett med frøken Franklin.
Ingvild og jeg bestemte oss for å tegne sammen med frøken Bodge. Hun var min favorittlærer på hele skolen.
Vi var nesten de eneste på tegnekurset bortsett fra Julian og Helen. De aller fleste hadde lyst til å lage en skulptur av hodet til en eller annen berømt person. Noen (inkludert Jonathan og gjengen) hadde også tenkt å skulpturere et tyrannosaurus hode, og henge det opp på rommet sitt.

Mens frøken Bodge hjalp Helen å tegne en perfekt blåklokke, tok jeg frem den nesten ferdige tegningen av damen med smilet, og begynte å tegne hva jeg hadde sett i kveld. Mens jeg prøvde å tegne en perfekt gjengivelse av åpningen i sløret på kjolen, sto plutselig frøken Bodge ovenfor meg.
"Så bra!" Sa hun så høyt at jeg skvatt. "Hvor har du kommet opp med dette?"
"Det liksom bare kom til meg," svarte jeg og smilte diskré til Ingvild som smilte tilbake.
"Å ja," svarte frøken Bodge før hun gikk tilbake til Helen som fortsatt prøvde å tegne det perfekte kronbladet.
Ingvild lo kjapt til meg, og jeg smilte tilbake før jeg la tegningen i sekken og begynte å tegne en lysegul fe med solen i hånden sin, og en lang kjole som det enda lengre håret bølget seg lett bak.
Enda en ting jeg hadde sett i de rare drømmene mine.

Fire dager senere hadde jeg sett hele damen. Hun hadde smilt og rukket fram hånden.
I hånden hadde hun en flott blomst med bøyde kronblader og flotte mønstre på. Den glødet, så jeg skulle strekke meg frem for å ta på den. Så hadde jeg våknet.

Da jeg kom til skolen, begynte jeg å tegne den siste delen av den lange kjolen hennes.
Jeg tok med arket når jeg skulle dra for å hente glitteret til Ingvild, slik at jeg kunne tegne ferdig. Så var jeg helt ferdig, og kunne se hele skikkelsen igjen. Hun var svært vakker, med en maske av gull foran øynene, hår ned til anklene fullt med gullbånd og en kjole som fløt overalt i bildet. Jeg hadde til og med tegnet den flotte blomsten på hånden hennes.
"Ingvild!" Ropte jeg fra tegnerommet, og løp ut av døren og så på Ingvilds interesserte ansikt. Jeg holdt opp arket, og sa: "jeg har tegnet ferdig solgudinnen!"
Et sekund senere så jeg Ingvilds øyne åpne seg, og hun ropte.
"Punzie! Du er helt blå! Som om du har fryst til is!"
Jeg kikket ned på hendene mine, og sannelig var de helt lyseblå. Jeg ble svimmel og falt akkurat i tide til å se hele klassen strømme inn på rommet.

Ingvilds perspektiv:
Jeg ble så sinnsykt redd når hun falt. Jeg løp bort og deiset ned på kne vedsiden av henne.
"Noen må ringe Ambulansen!" Ropte jeg. "Fort!"
Frøken Bodge tok opp mobiltelefonen og tastet nødnummeret. Jeg hørte henne skrike inn i telefonen, men hadde ikke tid til å bry meg om det.
Jeg ristet hardt i den eneste bestevennen min mens jeg ropte:
"Du må våkne! Du må våkne nå!" Så løp en eldre jente inn i rommet og hoppet ned på kne vedsiden av Punzie hun også. Etter utseende å dømme, måtte dette være storesøsteren til Punzie. Hun rev i Punzie mens hun ropte at hun måtte våkne hun også.
Så skjedde det noe.
Alt det blå i ansiktet til Punzie bevegde seg sakte mot leppene og hun fikk tilbake sin vanlige farge. Det var bare leppene som forble blå.
"Hva i..?" Hørte jeg Jonathan si. Alle bøyde seg over Punzie. Så gikk leppene fra å være helt blå til å bli helt knallrød.
Og hun åpnet forskrekket øynene.