Solens Utvalgte

Dewa Bulan

Jack ble det nye store samtaleemnet. Han var veldig kjekk, og ble raskt populær blant jentene. Alt de gjorde dagen lang var å snakke om han. Hele friminuttet hørte jeg en gruppe som besto av alle jentene i klassen (utenom meg og Ingvild så klart) sitte i trappen over huleinngangen og snakke om han. Ingvild var blitt mye flinkere til å flette meg, så nå kunne hun flette uten å se hva hun gjorde. Et friminutt satt Ingvild å flettet håret mitt i en lang firedelt flette, når jentegruppa kom og satte seg i trappen. Vi ble helt stille for å høre hva de sa.
"I går sa Jack hei til meg," sa en jentestemme hysterisk. Når vi så ut av kikkehullet på siden kunne vi se hvem som snakket. Og det var Synne som sa at Jack sa hei til henne.
"Det er ingenting," snøftet Pernille. "I morges nikket han til meg! Og det betyr jo at vi skal gifte oss!"
"Pøh," sa Anne. "Forrige friminutt SMILTE han til meg! Han smilte til meg!"
"Med mindre Punzie var bak deg da, og han egentlig smilte til henne," snøftet Dalia. De andre mumlet enig.
Jeg smilte idet jeg skjønte hvorfor de snakket om meg. Det var sant at Jack nesten bare snakket, smilte, lo og stirret på meg. Men jeg kjente han først, og vi ble sendt hit for å holde sammen.
"Ugh, Punzie er ikke noe mot meg," sa dronningen. Julie.
"Rapunzel er ikke så veldig pen, hun kan ikke konkurrere med meg," de andre nikket enig.
"Jeg har allerede hengt plakater overalt av han, laget dyner og putet med hans kropp på, lagt ut bilder av han overalt på bloggen min, laget han en fanside og pappa har lovet meg at han en dag skal bli min," sa hun og viftet på håret.
De andre nikket enig, så gikk de. Og jeg gikk bort fra kikkehullet.
"Slapp av, Jack liker bare deg uansett," sa Ingvild beroligende. Hun var den eneste jenten i klassen som ikke var helt betatt av Jack. Hun syntes dette var som en eller annen bok hun hadde lest en gang. Alle var betatt av en gutt men han likte kun en. Og det var den minst populære av dem alle. Den utstøtte for å si det slik. Hun prøvde å få alt som å bli som boka. Jeg var glad for at hun ikke var betatt av han, og at hun var på min side.
Jeg sukket, og kikket ut av kikkehullet en gang til. Jeg så Jack sitte på den trappen jentene hadde sittet på for en liten stund siden. Det så ut som han moret seg. Han hadde visst hørt alt de hadde sagt.
"Dessuten hvis de vil ha ham må de faktisk," startet Ingvild. Jeg hysjet raskt på henne.
"Hva da?" Spurte hun lavt. Jeg pekte ut. Hun formet munnen som en O, og mimet et hjerte og pekte ut.
Jeg nikket.
Når jeg kikket ut igjen var han borte. Jeg så skuffet tilbake til Ingvild.
"Er han borte?" Spurte hun. Jeg nikket.
"Du får sett han snart da," sa hun oppmuntrende.
"Eller nå," hørte vi en glad stemme bak oss si. Jeg og Ingvild skvatt himmelhøyt, før vi kikket bak oss.
Der under det lave taket sto Jack og stirret muntert på oss.
"Hva er dette for noe sted?" La han nysgjerrig til.
"Dette er vår bokforsamling," svarte Ingvild.
"Aha," sa Jack mens han så seg rundt.
"Hørte du hva jentene sa der ute?" Spurte jeg nysgjerrig. Han smilte raskt til meg.
"Jeg hørte hvert ord," sa han før han lo raskt. Så ringte det inn.
"Er jeg velkommen hit flere ganger?" Spurte Jack før vi gikk ut.
"Så klart, du kan komme så ofte du vil," sa jeg, og Ingvild nikket enig.
"Takk," sa han og smilte til meg. Hjertet stoppet.

Når jeg kom hjem den dagen begynte jeg å lure på hva hans navn var for de troende, hvis jeg var Dewi Matahari. Når jeg sovnet hørte jeg noe.
"Dewa Bulan" hvisket stemmen i drømmene mine.