Solens Utvalgte

Fanget

Siste skoledag før sommerferien, var det balldag. Alle på skolen snakket om det, vi i klassen vår hadde to lag. Et jentelag og et guttelag. Ingvild skulle spille volleyball i den første, fjerde og femte kampen. Jack og jeg skulle ikke spille. Vi skulle sitte på tribunen og heie på Ingvild. I den første kampen gikk alt helt fint. Ingvild sitt lag vant 15-9. Jack og jeg heiet gjennom hele kampen. Så kom Ingvild opp med et stort seiersmil i ansiktet.
"Det var at dere heiet som gjorde at vi vant," sa hun og smilte fra øre til øre. Håret hennes var i en liten donut oppå hodet hennes. Jeg smilte tilbake.
"Hvordan da?" Spurte Jack.
"Jo, alle jentene på laget mitt prøvde å imponere deg," sa Ingvild og fniste sammen med meg. Jack sto der bare med et forvirret utrykk i ansiktet.
Etter en stund var den siste kampen kommet. Det var finalekampen, og Ingvilds lag skulle spille mot jentelaget fra 10.
Når de sto klare til å spille, begynte Jack å reise seg.
"Hvor skal du?" Spurte jeg.
"Bare ut på toalettet," smilte Jack til meg. "Jeg kommer snart,"
Så gikk han ut mot utgangen.

Jacks perspektiv:
Når jeg kom ut fra doen, skulle jeg til å løpe tilbake til Punzie for å sjekke at alt var bra, når jeg så en gruppe menn utenfor. Jeg tenkte ikke mye på det, det var sikkert bare noen pappaer og lærere som kom for å se finalen.
Så kom den ene bort til meg.
"Unnskyld, vet du hvor jeg kan finne Jack? Han skal visstnok være her," spurte den ene mannen.
"Det er meg? Hva vil du?" Svarte jeg mistenksomt. Mest av alt ville jeg løpe bort til Punzie og sette meg med armen rundt de små skuldrene hennes. Men istedenfor sto jeg her og snakket med en fremmed.
"Er du Jack? Vel da kan jeg komme til poenget," sa mannen, og tok frem noe fra kappen. Akkurat idet kappen åpnet seg så jeg et skilt på skjorten hans som var fyllt med bokstaver. 'DHKF' sto det i store svarte bokstaver.
Jeg skulle til å fly bort til Punzie og dra henne bort herfra så fort som fy, men mannen satte på meg noen håndjern som fikk meg til å føle meg svakere.
"Rent sølv håndjern, Dewa Bulan," lo mannen, og alle de andre kom inn. De surret meg inn i tynne lenker av sølv, og begynte å bære meg etter noen av dem bak ryggen min.
"Hvor er jenta? Hvor er Dewi Matahari?" Nesten ropte mannen i fjeset mitt. Jeg hadde sett han på TV. Dette var presidenten, lederen av DHKF, og faren til Julie.
"Jeg sier det aldri! Du kommer ikke til å få tak i henne!" Ropte jeg tilbake. Han smilte ondt til meg.
"Å? For jeg har lest at den eneste svakheten hennes er deg. Så jeg tror hun vil komme til oss snarere enn vi kan komme til henne," sa han og vinket den ene mannen med store svarte klær og en hjelm over hodet. Han ga presidenten et lommetørkle som presidenten knyttet rundt munnen min. Nå var jeg stum. Jeg kunne ikke skrike til Punzie at det var en felle, at hun måtte løpe sin vei. Alle mennene bar på store maskingevær, og de begynte å løpe mot inngangen med presidenten og meg først.

Punzies perspektiv:
Jeg hørte dem før jeg så dem. En rad bortenfor meg kom det et drøss med menn i svarte beskyttelses uniformer ut av inngangen. De dekket en kuppel rundt noe i midten jeg ikke kunne se. Alle bar på store gæver, og truet med å skyte hvis noen rørte seg. Den mannen i midten jeg ikke kunne se, fikk en mikrofon.
"Kjære elever, dette er presidenten som snakker!" Startet han. "Vi kommer fra den hemmelige forsamlingen DHKF. Vi er kun kommet for å hente noe. Min datter," Julie kom løpende mot presidenten og stilte seg vedsiden av ham.
"Og den berømte Dewi Matahari," jeg gispet så stille jeg kunne. Alle rundt meg mumlet. Ingvilds blikk og mitt møttes og vi stirret på hverandre en lang stund. Jeg visste vi tenkte på det samme. Hvor var Jack?
"Dewi Matahari, jeg vet du er her inne. Jeg vet du gjemmer deg. Og jeg skal nok få deg frem. Med litt hjelp fra en venn av deg," ropte presidenten ut i hele hallen. En mini scene ble dratt frem av noen av de andre mennene i svarte uniformer. Og presidenten stilte seg på den. Nå kunne jeg se ham klart.
"Kom frem, så blir ingen skadet. Da blir heller ikke Dewa Bulan skadet, eller som du kjenner ham, Jack!" Ropte han og trakk frem en innsurret Jack. Jack var helt innsurret i sølvlenker, og et lommetørkle dekket munnen hans. Han fant blikket mitt, og stirret desperat på meg. Jeg kunne ikke noe for det.
"Jack!!!" Ropte jeg så høyt at hele hallen snudde seg og stirret på meg. Jeg spratt ned fra tribunen og begynte å løpe mot Jack og presidenten som holdt ham som agn mot en fisk.
"Ah, Dewi Matahari. Så godt at du bestemte deg for å komme til oss," sa presidenten og smilte til meg så sukkersøtt at jeg ble kvalm. Jeg kjente sinnet boble i kroppen.
"Sett ham ned, NÅ!" Ropte jeg til fjeset hans.
"Kom og ta han," sa presidenten og rakte han til meg.
Presidenten sto bak alle mennene i uniform, så jeg kunne ikke brase gjennom og hente Jack.
Men sinnet mitt bobler så mye at det rant over. En stor lilla kraftkule skjøt ut fra hånden min og på de intetanende uniform mennene. De falt til side som bowling kjegler. Jeg smilte og prøvde igjen. Denne gangen gikk det som en boble rundt hele meg. Så forsvant bobler og jeg skjøt en ny kraftboble mot bowling kjeglene.
Jeg så opp på presidenten for å se om han var redd meg ennå. Men presidenten sto der bare med et fornøyd glis. Jeg ble veldig forvirret, og konsentrasjonen min ble svakere. Hvorfor sto han der å gliste når jeg angrep han? Så skjønte jeg det. Dette var en felle. Jack var agnet. Dette var en test for å skjekket de kreftene jeg ikke visste jeg hadde.
Alle de lilla kraftfeltene forsvant idet jeg innså dette. Jack så desperat på meg og dinglet fra hendene til presidenten.
En av de svartkledde mennene kom bak meg og satte hendene mine i håndjern. Dette var ikke vanlige håndjern, det var håndjern av titan. Knærne sviktet under meg, og jeg flat sammen. Jeg kunne høre Jack hyle fra under tørklet. De satte på meg et lignende tørkle rett etter at jeg hadde ropt til Ingvild:
"Ikke kom etter, vi kommer tilbake!"
De surret meg inn i lenker av rent titan, og bar meg ut på samme måte som Jack.
De kastet oss inn i bakrommet på en stor bil. Jeg ålet meg frem til Jack, og la hodet i fanget hans. Han la hodet sitt oppå mitt, og jeg tenkte:
"Nå er vi blitt fanget,"