Solens Utvalgte

Historien om sola og månen

Da jeg åpnet øynene igjen lå jeg på en sykebåre inni en ambulanse. Vedsiden av meg satt Ariel og Ingvild. Rett før jeg besvimte igjen syntes jeg jeg så Jack også, men jeg var borte før jeg rakk å se ordentlig etter.
Da jeg åpnet øynene helt, satt Ingvild rett vedsiden av meg.
"Takk Gud, du er våken," hvisket hun og smilte til meg.
Jeg hadde kanyler overalt, og slanger som var stukket inn i kroppen min stakk ut fra poser med hvit væske i. Men ingen brannsår, eller noen tegn til at jeg var blitt brent levende og svidd.
Jeg smilte tilbake til Ingvild.
"Jeg tror ikke Gud har noe med det å gjøre," hvisket jeg tilbake. Stemmen min var hes, og det raspet i halsen. Jeg drakk et par glass vann som Ingvild rakte meg.
"Hvem er de da hvis det ikke er Gud?" Spurte Ingvild så lavt at det var som om hun var fast bestemt på ikke å vekke en løve eller noe sånt.
"Jeg så henne," hvisket jeg med den raspende stemmen min. "Solgudinnen, Dewi matahari,"
Ingvilds munn formet seg til en bitteliten O.
"Hva?" Hvisket hun som et stort spørsmålstegn. "Hvem er Dewi Matahari? Og når så du henne? Hvor så du henne? Hvordan så hun ut? Hva sa hun til deg? Hvorfor er du ikke svartsvidd? Hva skjedde med håret? Hvorfor akkurat den kjolen? Hva..?" Jeg avbrøt henne når hodet mitt begynte å eksplodere for å prøve å finne svar til alle spørsmålene.
"Dewi Matahari er navnet til solgudinnen, jeg så henne etter at jeg besvimte for andre gang i kunst og håndtverk, jeg så henne på en måte inne i hodet mitt, hun så akkurat ut som jeg tegnet, hun sa hun hadde en veldig viktig oppgave til meg, jeg har ikke peiling på hvorfor jeg ikke er helt svidd, håret mitt ble vel bare lengre og kjolen aner jeg ikke hva er med?" Svarte jeg mens jeg ramset opp alle spørsmålene i hodet. Ingvild ble stille en lang stund.
"Hvor lenge får du være her?" Spurte jeg når jeg tenkte på hvor smertefullt det ville bli når hun dro. Ingvild gjorde en kjapp grimase. Så sa hun:
"Jeg får være her så lenge jeg vil, skolen er stengt også mens de utforsker brannårsaken,"
"Å, så bra. Jeg kan nemlig ikke tenke meg denne kvelden uten deg," sa jeg og gjorde en grimase.
Etter vi hadde spist den middagen jeg hadde fått (vi er dele venner/buddier så vi deler alt) så vi litt TV.
Etter jeg hadde fortalt alt Dewi hadde fortalt meg sovnet vi begge.

Jeg drømte. Ingen kunne se meg, jeg kunne bare se dem. Det var en fortelling.
"Dette er hvorfor vi valgte ut en jente og en gutt for å representere oss,"
Jeg skvatt av Dewi som plutselig sto vedsiden av meg.
Jeg fulgte med på universet foran meg. Der var sola og månen. De stirret på hverandre. Vinket til hverandre. Smilte til hverandre. Inni sola så jeg Dewi, og inne i månen så jeg en kjekk mann med hvitt pjuskete hår. Han minnet meg veldig om Jack. Han var kledd i lyseblå smoking og han smilte tilbake så varmt han kunne til Dewi.
De var forelsket. Jeg kunne se at de var det. Men de kunne ikke være sammen. Sol og måne ville aldri møtes.
Så de bestemte seg for å leve inni noen andre. Gi den viktigste delen av seg selv til noen mennesker.
Jeg så den smertefulle forvandlingen min, og grøsset idet jeg hørte det smertefulle hylte mitt.
"Transformasjonen din er ikke komplett," hvisket Dewi vedsiden av meg.
"Men slapp av, den neste delen vil ikke bli smertefull,"
Så så jeg transformasjonen til gutten som månen hadde valgt.
Gutten hadde brunt hår akkurat som meg. Han sto på skøyter om natten. Månen var full. Plutselig falt gutten gjennom isen, og det eneste han fikk dratt med seg ned var en kroket pinne. I vannet så det ut som at han skulle drukne, men månen trakk ham opp igjen. Det brune håret hans ble hvitt og han åpnet øynene. Så forsvant alt, og jeg åpnet øynene.
Jeg lå fortsatt i en sykeseng, med Ingvild sovende i en lenestol.
"Jack," hvisket jeg før øynene lukket seg, og jeg for inn i en drømmeløs søvn.
Og det var historien om sola og månen.