Solens Utvalgte

En uvanlig skoledag

Ingvild brukte timesvis på å flette den lengste og tykkeste fletten hun hadde laget noen sinne. Men hun var tålmodig og til slutt hadde hun klart og lage en flette som ikke skrapet i bakken når jeg gikk. Den var veldig tjukk og hadde mange små fletter rundt omkring, men den var veldig vakker.
"Tusen takk," sa jeg til Ingvild og smilte. Jack smilte også. Og Ingvild smilte tilbake. Så ble alle alvorlige.
"Alle på skolen må ha sett det. Så nå kommer dere aldri til å komme fra det," sa Ingvild og stirret på Jack og meg, og så tilbake igjen. Jack stirret ned på meg, og jeg stirret opp på Jack.
"Vi må tilbake til skolen en eller annen gang," sa Jack alvorlig.
"Vel, vi før bare unngå å svare på spørsmål, og Ingvild, jeg skal ikke ta ut fletten din. Da må den bare flettes på nytt, og det orker jeg ikke," sa jeg like alvorlig som Jack.
"Jeg orker det heller ikke, men hvis det trengs skal jeg flette den," sa Ingvild alvorlig hun også. Den eneste forskjellen var at hun sprakk opp i et smil på slutten. Jeg smilte jeg også nå, så Jack kunne ikke gjøre annet en å smile han også.

Alle stirret på meg og Jack dagen etter. Hvert eneste blikk lå på det lange håret som jeg hadde over skulderen slik at jeg hadde kontroll over det.
Når vi kom inn i klasserommet satt Ingvild allerede der og ventet. I første time hadde vi RLE, og i RLE nå hadde vi om gamle myter og legender.
På smartboarden kom opp et gammelt bilde hugget i stein, som hadde blitt funnet i Malaya. Der var det en måne og en sol, og inne i månen var det et bilde av en hvit mann, og inni solen var det et bilde av en gul kvinne.
Under sto det Dewi Matahari og Dewa Bulan. Jeg kikket opp på Jack og himler med øynene.
Læreren begynte å lese opp historien vi alle kunne fra før, om hvordan sola elsket månen og omvendt.
"Det sies at månen og sola en dag skal vandre på jorden blant oss mennesker gjennom noen andre," avsluttet læreren.
Alles blikk var på meg og Jack, og jeg skjønte hva de tenkte. Pernille hånd for opp. Jeg ville sende henne det styggeste blikket jeg kunne, men bet det i meg.
"Ja, Pernille?" Sa læreren.
"Sier legenden noe om når de kommer?" Spurte Pernille sukkersøtt.
"Nei, det kan ingen vite heller. En dag kommer de kanskje. Ellers så har de kommet et eller annet sted i verden," sa læreren. Alles hånd spratt opp, og jeg ønsket jeg var usynlig.
"Jøsses, her var det mange hender," sa læreren (som jeg fant ut het miss Everbucket,) "Hva med deg, Julie?"
"Jo, jeg tror de allerede er kommet," sa Julie og stirret stygt på meg.
"Å hvordan det?" Spurte miss Everbucket.
"Jo, så så du ikke hvor nærme sola og månen var i går? Jeg tror de er kommet og at de er veldig nærme," sa Julie og viftet med håret.
"Vel, hver sin smak, er det noen andre som tror de er kommet?" Sa miss Everbucket og tok på seg brillene sine. Alles hender skjøt opp mens de stirret på oss. Jeg, Jack og Ingvild valgte å holde en lav profil og rakte ikke opp hendene.
"Men du godeste, da må vi vel ut å lete, for jeg vet ikke med dere, men jeg skulle virkelig likt å møte denne Dewa Bulan og Dewi Matahari," sa miss Everbucket og klappet i hendene. Hun var veldig gammel og så ikke så godt, så det hadde vi ivertfall til gode. Alle stirret dumt på miss Everbucket. Så ringte klokka og det var friminutt.
Jack, Ingvild og jeg var først ute. Vi løp til den hemmelige forsamlingen vår under skolen.
"Det der var nære på!" Hveste jeg.
"Ja, Julie burde ikke sagt hva hun sa!" Hveste Ingvild.
"Nå kommer miss Everbucket være på jakt etter oss!" Hveste Jack.
All hvesingen fikk oss til å se ut som en trio av slanger, og jeg brøt den kalde holdningen ved å le.
"Vel, vel, gjort er gjort. Nå er det ikke RLE lenger, så det går bra," sa jeg og satte pekefingeren min på begge nesetuppene deres. Det hjalp mot deres kalde holdning og de begynte å le.
"Hysj!" Hvisket Jack plutselig. Og vi alle hørte det. Lyden av jentesko som kom gående mot trappen.
"Den dumme gjengen!" Hveste Julie surt. "De kan jo ikke en gang innrømme for stakkars miss Everbucket!"
"Ja, de skjuler helt sikkert kreftene sine etter gårsdagen," sa Pernille surt.
"Vedder på at de har abonnement krefter de ikke vil vise oss," sa Fiona ekkelt.
"De kan ikke skjule det så mye lenger nå," lo Synne ondt.
"Ja, når DHKF tar dem vil de store kreftene vises svært mye," kniste Lilli.
"Det er bare et spørsmål om tid, kjære venner, før Jack er min," lo Julie og viftet på håret før de alle gikk bort.
Jeg stirret opp på Jack, og Jack kikket bekymret på meg. Ingvild satt i kroken og mumlet for seg selv.
"DHKF vil ta dere, DHKF vil ta dere," mumlet hun om og om igjen. "De kan ikke ta dere!" Ropte hun plutselig.
"Dere er de eneste vennene jeg har!" Ropte hun. Jeg løp bort og holdt hånden min over munnen hennes slik hun hadde gjort den første gangen vi møttes på meg.
"De kommer ikke til å få tak i oss," hvisket jeg beroligende. Ingvild sluttet å hyperventilere og roet seg sakte ned.
"Det går bra, Ingvild," sa Jack beroliggende. "Vi er smarte nok til å unngå dem, og hvis de tar oss er vi smarte nok til å rømme,"
"Ja, det går bra," mumlet hun fra bak hånden min. Så ringte det inn.
Resten av dagen gikk i en døs mens jeg ventet på å få dra hjem. Og når det endelig ringte for at vi skulle dra hjem, kom Julie opp til meg og hveste:
"Tro ikke at du kan holde på Jack for alltid,"
Da jeg og Jack var på vei hjem, hvisket Jack:
"Det var en uvanelig skoledag,"