Solens Utvalgte

Dewi Matahari

Punzie's perspektiv:
Alle sto rett over meg og stirret på de supervarme leppene mine. Øynene mine lukket seg, og jeg så henne.
Ikke tegnet ikke, jeg drømte ikke, men der sto hun. Solgudinnen.
"Hei Rapunzel," sang hun. Jeg kunne ikke snakke, stemmen min hadde blitt igjen hos de andre.
"Jeg har en svært viktig oppgave til deg, du må høre nøye etter," fortsatte hun. Jeg bare nikket med hodet.
"Jeg lar solas hjerte legges i ditt eget hjerte, du vil blir svært mektig, men det følges også med et ansvar," advarte hun meg.
"Hvis ditt hjerte slutter å banke, vil solas hjerte forsvinne med det og hele solen vil slukne og forsvinne. Det samme vil din verden også. Du vil kunne gjøre deg selv og andre yngre, men denne gaven må ikke havne i gale hender. Skjønner du det?" Spurte hun. Jeg nikket forsiktig.
"Er du klar for det største og beste og verste eventyret i livet ditt?" Sang hun igjen. Plutselig fant jeg stemmen min.
"Ja, det er jeg," svarte jeg med hånden over det bankende hjertet mitt. Hun nikket til meg.
"Husk at sola er veldig varm og brennende, det kan svi litt først, og du må ikke kutte av håret ditt før du får beskjed om det," sang hun, før hun forsvant. Kutte av håret mitt? Hvilket hår hadde jeg å kutte av? Tenkte jeg før jeg kom til meg selv igjen.
"Hun er våken," hørte jeg Ingvild si. Hun sto og smilte forskremt til meg. Jeg hadde fortsatt ikke stemmen min her, men det betyr ikke at jeg ikke kunne skrike. For det føltes som at der hjertet mitt skulle vært var det nå en stor bål. Det føltes ut som om hele brystet mitt sto i brann.
Jeg kastet hodet bakover, og hylte alt jeg kunne.
"Det brenner!" Ropte jeg så høyt at alle lærerne og alle de andre klassene strømmet på inni det vesle kunst og håndtverkrommet. Noen hadde tatt opp videokameraene sine, og sto forskremt og filmet meg.
Så løftet brannen inni brystet mitt meg. Det var som om brystet ble løftet opp som en luftballong.
Så begynte brannen å vises. Hele brystet mitt begynte å lyse av flammer som sprengte seg ut av brystet mitt. Alle rundt meg hylte, og noen sprang for å hente brannslukker. Sakte men sikkert begynte hele meg å bli fylt av flammene. Utenfor kunne jeg høre sirenene, men nesten alt ble overdøvet av knitringen fra flammene.
Jeg kjente jeg begynte å forandre meg. Dongribuksen og den blå genseren jeg hadde hatt på i dag, brant opp og ble til den rosa sommerkjolen jeg hadde hatt på meg den første rare skoledagen. Det alveklipte håret mitt ble veldig langt, og rakk meg ned til knærne når det sluttet å vokse, og det hang sammen på begge sider av hodet med gullbånd. På gullbåndene ble det inngravert solmerker. Og på den venstre håndflaten brant det inn et merke av den flotte solblomsten solgudinnen hadde vist meg.
Det hadde nesten gått fem minutter når brannen begynte å avta. Først begynte bare fingertuppene å komme fri, men så var det som om hele brannen ble blåst ut. Og så var jeg fri. Smertene hadde blitt så mye, at før ambulansefolkene kom inn i rommet besvimte jeg. Et ord ble hvisket med den samme syngende stemmen til solgudinnen. Og da skjønte jeg hva som var navnet hennes, og som nå også var mitt.
Dewi Matahari.