Solens Utvalgte

Tortur

Morgenen kom mye fortere enn jeg ville det. En mann kom inn og tok vekk gitteret.
"Kom deg opp," sa han og kastet meg ut av sengen. Jack løp bort til glasset før en mann dro ham bort. Jeg rakk å røre glasset samtidig som ham i et sekund før mannen dro meg også bort. Han bandt et tau rundt hendene mine og dro meg bortover gangen.
Jeg kom til det samme rommet jeg kom til i går. Mannen bandt meg fast til det samme bordet fra i går. Jeg ristet og prøvde å komme meg løs. Men til ingen nytte.
Presidenten kom inn i rommet.
"Så har du tenkt noe over hva vi snakket om i går?" Spurte han. "Vil du bli mitt våpen?"
"Aldri!" Ropte jeg i fjeset hans. Han tok opp et lommetørkle og tørket ansiktet sitt.
"Vel, hvis du ikke vil bli med frivillig er vi nødt til å tvinge deg," sa presidenten lurt. En mann kom inn med en koffert.
"Vi du se på at jeg åpner den, Rapunzel?" Spurte presidenten. Jeg holdt maska.
"Javel," sa han. Han åpnet kofferten og der inne lå det mange kniver i forskjellige størrelser. Jeg mistet pokerfjeset et like øyeblikk, før jeg fikk det tilbake. Han kunne ikke drepe meg.
"Redd ennå?" Spurte presidenten. Jeg trakk på skuldrene. "Jeg vet jeg ikke kan drepe deg, men det vil gjøre gruelig vondt, er du klar over det? Vil du bli mitt våpen?" Spurte han igjen. Jeg ristet på hodet.
"Nåvel," sa presidenten og tok opp en liten kniv. Han holdt den opp mot kinnet mitt, og kuttet en liten stripe nedover kinnet mitt. Det sved, men jeg hadde bestemt meg for å holde maska.
"Ikke ennå?" Spurte presidenten. Jeg bare ristet på hodet.
"Så synd, jaja, vi har masser av tid," sa han, og stakk kniven inn i siden min. Jeg skrek høyt, og kunne høre Jack rope fra et eller annet sted fra gangen.

Jeg var veldig blodig, og kroppen min var full av små kutt, og store fordypninger. Noen ganger hadde presidenten gått tom for tålmodighet og dratt til meg. Men jeg hadde fortsatt ikke tenkt til å hjelpe dem.
"Hva skal til for at du sier ja?" Mumlet presidenten for seg selv. "Vel Rapunzel, jeg hadde håpet vi ikke måtte ta det så langt, men du gir meg ikke noe valg," truet presidenten.
Han hvisket noe til vakten og vakten nikket og gikk ur.
"Hvor skal han?" Spurte jeg. Presidenten bare stirret på meg. "Hvor skal vakten?" Ropte jeg til presidenten.
"Det får du snart se," sa presidenten hånlig, og filte neglene sine med en neglefil an la i baklommen når han var ferdig. Vakten kom inn igjen, og bak seg kom to andre menn med et bord som sto på samme måte som mitt. Og på bordet lå Jack. Han hadde ikke blitt torturert slik som meg, men det så ut som om øynene hans holdt på å sprenges da han så meg.
"Hva har de gjort mot deg?" Spurte Jack. "Hva har dere gjort mot henne!" Ropte han til vaktene og presidenten.
Presidenten så bare på meg med et lurt smil.
"Nå tenker jeg du kommer til å si ja," sa han og smilte mot Jack. Da skjønte jeg det. Det som hadde skjedd meg skulle til å skje med Jack. Jeg ble hvit som et laken.
"Ah, du skjønner altså hva som skjer nå?" Spurte presidenten og tok opp en kniv på størrelse med en tommel, og lenge som en hånd. Jeg kikket forskrekket opp på Jack. Han så det var noe i blikket mitt som fikk han til å tro at det samme snart skulle skje med han. Presidenten tok et skritt mot Jack.
"Ikke våg!" Ropte jeg mot presidenten. Han tok et nytt skritt.
"Jeg advarer deg!" Ropte jeg mot presidenten igjen. Han tok enda et skritt.
"Slutt! Hold opp!" Ropte jeg med en stemme som var reddere enn en hare i jaktsesongen. Presidenten løftet kniven, og stakk den i siden på Jack. Jack skrek så høyt at jeg fikk vondt i hodet.
"Hold opp!" Ropte jeg hysterisk. Presidenten kuttet en lang flenge i ansiktet til Jack, og jeg kunne se at det sved. Jack skrek og hylte smertefullt.
"Slutt da! Ikke skad ham! Sluuuuuutt!" Ropte jeg hysterisk. Presidenten ville ikke holde opp, og hjertet mitt ble så fyllt med smerte at det føltes ut som om jeg ble torturert igjen. Presidenten smilte og lo mot meg.
Det var dråpen. Jeg begynte å lyse. Sterkere enn sola, sterkere enn noe lys i hele verden. Hele rommet ble fyllt med lyset mitt, og jeg følte at titanlenkene smeltet av hendene mine. Jack ble helbredet under lyset, men ikke jeg. Så forsvant det, og jeg fallt mot bakken. Det siste jeg gjorde før jeg besvimte var å ta neglefilen til presidenten og gjemme den i den hemmelige lommen på kjolen min.