Solens Utvalgte

Stakkars foreldreløse Jack

Jack hadde begynt å komme til samlingen vår på lørdagene. Og jeg og Ingvild var overlykkelige over det. Jeg fordi jeg nå var hodestups forelsket i ham, og Ingvild fordi dette var den mest spennende boka hun hadde sett.
"Har du lyst til å ta med mat en gang?" Spurte jeg når vi satt og leste en lørdag. Jack så ned, og jeg angret straks på at jeg hadde spurt.
"Jeg har ikke noe hjem å finne mat fra," hvisket han. Jeg satte meg nærmere og lente hodet mot det rufsete håret hans.
"Jeg beklager for at jeg spurte," mumlet jeg mot han. Jack kikket opp, og smilte til meg.
"Det går bra," sa han.
"Men hvis du ikke har noe hjem, hvor sover du? Og hvordan får du mat?" Spurte jeg forferdet.
"Jeg sover for det meste ute, og jeg tar alltid med meg litt mat fra kantina," sa han fraværende.
Etter det, pleide jeg å se ut av vinduet og tenke på ham. Og en dag da jeg så ut av vinduet, så jeg Jack ligge i hagen vår. Han lå under treet vårt, så bare jeg kunne se han fra vinduet mitt.
Det var midt på natten, alle sov, så jeg listet meg ned i kun nattkjolen min. Jeg snek meg ut til Jack, og ristet lett i han.
"Jack, våkne!" Hvisket jeg så høyt jeg kunne. Etter en liten stund våknet Jack og kikket opp på ansiktet mitt.
"Å hei Punzie, hva gjør du her?" Spurte han forfjamset.
"Dette er Hagen min, og du ligger tilfeldigvis i den," spøkte jeg.
"Er dette din hage?" Spurte Jack og sperret opp øynene. "Ja, da vet jeg hvor du bor,"
Jeg smilte mot han.
"Vil du jeg skal legge meg et annet sted?" Han kikket skuffet opp på meg.
"Nei!" Nesten skrek jeg før jeg fikk tatt meg sammen. "Jeg vil du skal komme inn, og sove inne på rommet mitt,"
Jeg hadde jo en veldig komfortabel sofa, og hvis gresset telte som mykt ville sofaen min gjøre susen.
"Vil du virkelig det?" Spurte Jack glad.
"Ja, selfølgelig. Kom inn nå, før du får lungebetennelse," sa jeg før jeg hjalp ham opp, og ledet han inn.
Da vi kom opp på rommet, satte han seg på gulvet mitt.
"Skal du ligge på gulvet?" Spurte jeg og løftet et øyenbryn.
"Hvor ellers skal jeg ligge?" Spurte Jack og løftet brynet sitt enda høyere enn mitt. Det så mye mer imponerende ut på han. Jeg pekte på sofaen i hjørnet med jeg samtidig dro frem et teppe jeg alltid pleide å sovne i, og en pute med skimrende snøfall på fra sengen min. Jack reiste seg smidig opp og gikk mot sofaen.
"Skal jeg få sove på sofaen?" Spurte han, som om ingen noen sinne hadde tilbudt han noe mykere enn litt papp.
"Så klart skal du få ligge på sofaen," sa jeg. "Du kan få ligge på sofaen hver natt om du vil,"
"Virkelig?" Jack lyste opp. "Blir det som om jeg også bor her?"
"Ja, bortsett fra at mamma og Ariel kan ikke få vite at du er her, ok?" Spurte jeg. Han nikket raskt på hodet.
"Hvor bodde du egentlig før?" Spurte jeg.
"Jeg har bodd på et barnehjem hele livet mitt," sa han og satte seg på sofaen. "Jeg har aldri hatt noe jeg kunne kalle et hjem. De som var nærmeste jeg hadde som familie var en bestefar som ikke husket noen eller noe. Så han kunne jeg ikke gå til. Min bestevenn var en bok jeg hadde lært meg å lese. Det var en bok om månen og hvordan den ble skapt. Hver natt satt jeg og så opp på månen. Jeg ble alltid veldig glad når jeg så månen,"
"Men hvordan fallt du gjennom isen?" Spurte jeg når jeg tenkte på hvordan Dewi hadde vist meg hvordan Jack hadde blitt den han var.
"Jeg hadde lånt noen skøyter på glemt-igjen rommet, de passet akkurat. Så gikk jeg ut i måneskinnet til den lille innsjøen vedsiden av barnehjemmet. Det var fullmåne og alle sov. Jeg tok på meg skøytene og begynte å danse i måneskinnet. Jeg var veldig lykkelig en stund. Så følte jeg at isen begynte å brekke under meg. Det var et par meter til kanten, men jeg prøvde likevel. Plutselig falt jeg gjennom, og det siste jeg fikk dratt med meg ned var en kroket pinne, og et siste glimt av månen. Jeg trodde jeg skulle død. Jeg var kald, og kunne ikke kave mer. Så følte jeg at jeg ble løftet opp gjennom isen. Når jeg kom opp var håret mitt hvitt, og staven var fullt med is. Jeg visste at hvis jeg tok med staven inn ville de brekke den, og stemmen jeg hører i drømmene mine sier at jeg må ta godt vare på den, så jeg gjemte den i et hult tre og gikk inn. Inne fikk de sjokk over at håret mitt var hvitt. De trodde det var snø og is som hadde samlet seg rundt hårtuppene mine, så de fant frem hårføneren," han lo litt av tanken, før han fortsatte. "De prøvde alt de kunne, men fikk det ikke til. Så de bare la meg til sengs. Jeg våknet av at en kvelende røyk fyllte rommet mitt. Jeg hostet, helt til jeg fant veien til stuen. Mange av barna var allerede døde, og nesten alle voksene, men jeg kom meg ut i live. Jeg falt om inne på gulvet og trodde at jeg helt klart kom til å dø nå. Det siste jeg så var en mann med hvitt hår og smoking komme mot meg. Han så ikke ut som om han var plaget av røyken. Så våknet jeg ute. Jeg fant staven min, og løp så fort jeg kunne bort derfra. Så kom jeg hit til Solry, og startet på skolen. Først skjønte jeg ikke hvorfor ikke noen kunne se meg, men så så du meg. Så kunne alle se meg og, ja resten vet du," han smilte til meg.
"Stakkars deg, du druknet nesten jo!" Hvisket jeg forferdet.
"Deg da? Da jeg så historien om hvordan månen elsket sola og omvendt kunne jeg se din transformasjon. Du brant jo!" Hvisket han forferdet.
"Jeg tror vi må sove nå," sa jeg, og kikket på digitalklokken min. Den var 02.43. "Så kan vi konkurrere om den verste transformasjonen i morgen," han la seg ned på sofaen, og jeg brette over han. Et minutt senere hørte jeg en svak snorking. Jeg smilte, gikk mot ham, og kysset han lett på kinnet før jeg la meg selv. Da jeg så tilbake på han, så jeg et lett smil på leppene hans. Var han våken ennå? Vel, det kunne jeg ikke gjøre noe med. Da jeg la meg tenkte jeg.
Stakkars foreldreløse Jack.