Solens Utvalgte

Første dagen i fangenskap

Jack og jeg sto og stirret på hverandre en lang stund. En mann kom inn til meg, og jeg hørte Jack knurre til ham. Mannen løftet meg opp etter hendene, og jeg kunne høre Jack hyle og slå på glasset. Mannen tok ut strikket på fletten min, og løste opp håret mitt. Det ble 27 meter igjen, og det var veldig bustete også. Han ga meg en hårbørste før han gikk ut av rommet. Jack kikket på meg.
"Gjorde det vondt?" Spurte han med et bekymret blikk.
"Bare litt," hvisket jeg. Mitt eneste minne av Ingvild var borte. Jack knurret bak meg.
"Han skal få angre," knurret han.
Jeg kastet ikke bort tiden, og begynte å børste håret mitt. Kameraene klikket febrilsk uten for glasset. Alle ville ha et bilde av misfostret som børstet det 27 meter lange håret sitt. Jack løftet hendene og latet som om han børstet meg sammen igjen. Jeg måtte smile litt av det, og kameraene klikket. Avisen kom også. Nyhetsdamen som hadde filmet det siste trinnet av transformasjonen vår var her. En liten TV kom ut fra et hull i taket, og kanalen med nyhetene kom på.
Nyhetsdamen sto rett foran mitt monter og smilte.
"Da er legenden komplett, og de spesielle er funnet. Nå er de her på DHKF museum, og dere kan se jenta her rett bak meg. På denne lappen står det at hun heter Rapunzel, Dewi Matahari. Hun er solgudinnens utvalgte. Zoom inn," sa damen.
Jeg så meg selv sitte forvirret på gulvet på TV'en. Jeg stirret på kameraet som filmet, også stirret jeg på Jack. Han så også på TV'en. Jack stirret tilbake på meg. TV damen, smilte bredt på TV skjermen.
"Der ser du de to turtelduene, månen og sola. På denne lappen står det Jack, Dewa Bulan. Han er månens utvalgte og er svært beskyttende ovenfor kjære Rapunzel. Er ikke det søtt?" Spurte nyhetsdamen. På skjermen så vi nå Jack som stirret på meg, og jeg som stirret på Jack.
"Dette er forferdelig," hvisket jeg til Jack.
"Slapp av, jeg skal få deg ut herifra. De kan jo ikke drepe oss," sa Jack.
Og det var sant. Hvis de drepte Jack, og hans hjerte sluttet å slå, ville månen sprenges og hver bit av månen ville treffe jorden, og ødelegge hele Tellus. Hvis mitt hjerte sluttet å slå, ville solen slukkes og befolkningen og alt levende dø. Og jorden ville bare bli en legende.
Jeg smilte ved tanken at uansett hva som skjedde ville de ikke kunne drepe oss. Vi var fortsatt på TV skjermen, men jeg veddet på at vi snart begynte å bli kjedelige. Så hørtes en høyttaler, og alt som vi sa ville bli hørt. Folk kikket interessert på oss, og ventet på at vi skulle si noe. Jeg tenkte på hva jeg skulle si, men så sa jeg ikke noe. Så snakket jeg.
"Husker du den sangen som ble spillt under det siste trinnet?" Spurte jeg Jack.
"Ja, hva med den?" Svarte Jack.
"Jeg kan den utenat nå," sa jeg og smilte. "Vil du høre?"
"Så klart," sa Jack og smilte tilbake til meg.
Jeg begynte å synge sangen som jeg hadde hørt:
"Blomst med glans og glød, spre ditt vakre skinn. Gi meg i min nød, skjønnheten som var min. Som før var min,"
Etterhvert som jeg sang begynte håret mitt å lyse. Det glødet som solen. Først i hårroten, men så bredte det seg utover hele håret mitt, som en bekk. Alle menneskene klikket febrilsk med kameraene sine, og nyhetsdamen ropte hele tide utrolig. Til slutt stoppet håret mitt å lyse, og høyttalerne forsvant. Jeg smilte til Jack. Jeg hadde funnet en ny kraft.
Alle menneskene ble kastet ut etterhvert som museet stengte.
En mann kom inn hos meg og løftet meg etter hendene igjen. Jack knurret og slo på glasset som forrige gang.
En mann kom inn hos Jack også, løftet han opp etter hendene han også. Så la de oss i sengene. Rundt sengene kom det opp gitter. Mitt var av titan, så jeg veddet på at Jacks var av sølv.
Jeg vinket god natt til Jack, og la meg ned.
Så slik endte den første dagen i fangenskap.