Solens Utvalgte

Alle trenger litt hjelp i blant

Den neste uka var jeg ikke særlig engasjert i skolearbeidet, og når jeg kom hjem kunne jeg ikke vente til å legge meg slik at jeg kunne gjøre ferdig denne merkelige drømmen.
Den lørdagskvelden, når jeg og Ingvild satt og gomlet på noen kjeks, spurte Ingvild:
"Hvorfor har du vært så fjern i det siste?" Det var akkurat dette spørsmålet jeg hadde håpet at hun ikke ville stille.
"Ingen grunn, jeg har ikke vært fjern," svarte jeg kjapt. Ingvild så tvilende på meg. Jeg sukket.
Problemet med Ingvild var at hun var altfor observant.
"Det er bare," startet jeg, før jeg så advarende på henne. "Og hvis du forteller dette til noen skal jeg rive i stykker boka di," hun snøftet.
"Og hvem skulle jeg liksom ha fortalt det til?" Men til tross for det smarte svaret sitt, knuget hun boka litt hardere inntil den slanke kroppen sin. Jeg sukket en gang til.
"Det er disse drømmene, eller egentlig drømmen. Jeg har en drøm hver natt som ikke blir komplett før jeg har drømt den helt ferdig. Og hver natt kommer en ny brikke i puslespillet på plass. Så jeg håper å kunne drømme drømmen ferdig så fort som mulig," sa jeg, og skikket ned på boka mi. Ingvild la hodet i fanget mitt så jeg ble tvunget til å se på henne.
"Så hva er det med drømmen som trenger flere puslespillbiter?" Spurte hun.
"Jo, det er denne damen i enden av en korridor som lyser så sterkt at det tar lang tid for øynene å venne seg til lyset, og se hvordan hun ser ut," svarte jeg. "Men hver gang jeg våkner så prøver jeg å huske hvordan hun så ut i natt, men etter et par timer glemmer jeg det. Det er bare noen få ting jeg husker, som smilet og de gule øynene,"
Jeg sukket kjapt en liten stund, før jeg så ned på Ingvild igjen. Hun tenkte en liten stund før det gikk et lys opp for henne. Man kunne nesten se lyspæren som blinket over hodet hennes.
"Hva med å tegne henne ned?" Ingvild hadde sett meg tegne, og hun sa jeg var den neste Picasso. Øynene mine ble store og jeg begynte å smile stort.
"Ingvild ditt fantastiske geni!" Ropte jeg ut. Hun så på meg med store øyne først, og jeg tror jeg hadde skremt henne med utbruddet mitt. Jeg fniste, og hun fniste litt med meg før hun trakk lett på skuldrene.
"Jeg vet ikke, kanskje jeg er den neste Einstein, så kan du være Picasso?" Sa hun lattermild.
Jeg hoppet opp, stappet boka i sekken, blåste ut lyset og gikk ut i mørket. Ingvild kom løpende etter.
Den kvelden drømte jeg så lenge at hun kom helt til midjen før jeg våknet.
Minuttet etter jeg våknet hoppet jeg opp til skrivebordet mitt der jeg allerede hadde lagt frem et ark og en blyant. Selv om klokken var 3 om morgenen, var jeg helt våken idet jeg tegnet halve figuren som jaget drømmene mine. Når jeg var ferdig smilte jeg, og takket Ingvild i hodet.
Alle trenger litt hjelp i blant.