Solens Utvalgte

Drømmen

Det hadde gått tre måneder siden jeg og Ingvild hadde opprettet bokklubben nå. Hun hadde merket at jeg bare leste historien om Rapunzel, og jeg hadde merket at hun leste den samme kjærlighetsromanen om og om igjen.
"Hvorfor leser du ingenting annet enn den boken der?" Spurte jeg en dag vi satt og leste i fred.
"Hm, jeg kunne ha spurt deg om det samme," svarte hun. Jeg visste at hun visste hvorfor jeg leste den om igjen.
Hva hun trodde hun visste.
Den egentlige grunnen til at jeg leser den samme boken er ikke fordi hovedpersonen heter det samme som meg, det er fordi jeg beundrer motet hennes. At hun flykter fra tårnet etter hun har vært innestengt der inne i hele sitt liv. Det minner meg om livet mitt. Tårnet mitt, er hodet mitt. Jeg har vært innelåst i hodet mitt hele livet, akkurat som Rapunzel hadde vært innestengt i tårnet. Forskjellen er at jeg bare ikke har kommet meg til den flykte greia enda.

Hver natt hadde jeg den samme drømmen som jeg hadde hatt i to måneder nå.
Jeg løper gjennom en helt hvit og stor gang, men vet ikke helt hva jeg løper til. Eller fra.
Men i natt var drømmen annerledes på en måte. Det var fortsatt den samme gangen, men i natt kom jeg til enden av gangen. I enden var det en stor dør med et bilde av en sol på. Jeg gikk inn, og ble møtt av et lys så sterkt at jeg nesten ble blind. Men i alt lyset kunne jeg skimte et ansikt. Et blekt ansikt som smilte til meg.
Så rykket jeg til, og våknet. Jeg satte meg opp i sengen og så stumt rundt i rommet mitt, fortsatt litt omtåket. Så husket jeg. Hodet smalt inni puten idet jeg hylte.
Så nære å se hvorfor jeg hadde disse drømmene!
Å være i senga gjorde meg deprimert, så jeg hoppet i klærne og gikk ned til kjøkkenet.
Der tok jeg meg en muslibar, og trakk en liten piknik kurv fra det øverste skapet.
Hver Lørdag møttes Ingvild og jeg i klubben med noen saker og ting for å gjøre stedet litt koseligere. Forrige gang hadde jeg tatt med et teppe å legge på jorden for å få et slags gulv, også hadde jeg tatt med et lite talglys og en fystikkeske. Og Ingvild hadde tatt med seg et par bokmerker hun hadde laget selv, og mat.
Siden hun tok med mat forrige gang skulle jeg ta med nå.
Oppi kurven slengte jeg to epler, en stor paibit som var igjen etter at bestemor hadde vært her, to muslibarer, en halvspist pizza fra middagen i går og en stor flaske eplecider. For litt siden hadde vi fullt kommoden med bestikk og kopper og fat, så jeg trengte ikke ta med noe sånt.
I tillegg til maten tok jeg med to malingbokser med forskjellige farger, og tre forskjellige børster. Nå skulle det bli mye koseligere, når vi fikk litt farger med i kroken vår. Jeg smilte til meg selv mens jeg skrev ned en lapp til mamma om hvor jeg var. Så var jeg ute av døren før jeg visste ordet av det.

Inni klubbhuset hadde Ingvild allerede kommet. Og hun hadde tatt med seg to sakkosekker! En blå, og en gul. Hun smilte fra sin blå, og sa:
"Fikk dem til jul i fjor, hadde ikke noe sted for dem, så jeg tenkte hadde det ikke vært perfekt å ha dem her?" Jeg smilte, og gikk og satt meg i den gule sakkosekken. Ingvild gned hendene sammen.
"Så, hva er det til lunsj?" Spurte hun, og så på kurven min. Jeg satte meg høytidelig opp med kurven i fanget, og plukket opp en og en ting.
"Det blir pai, pizza, epler og muslibar," sa jeg mens jeg holdt opp fat etter fat med mat. Ingvild gikk og hentet bestikk, og fat og kopper. Jeg fylte oppi cider til begge to, og ba henne forsyne seg.

Etter maten, tok jeg frem malingen, og vi begynte å male bordet først.
Når vi var ferdige, hadde bordet blitt lyseblått med lilla flekker, kommoden hadde blitt lilla med lyseblå sebrastriper og krakkene (som vi nå brukte til fotskamler) var blitt helt lyseblå, og helt lilla. Det var blitt mørkt ute, og vi vendte nesen hjemover.

Hjemme spiste jeg middag, gikk opp og la meg til å sove.
I natt hadde jeg den drømmen igjen. Jeg løp fortere enn noen gang, besatt av å finne det smilende ansiktet. Så kom jeg til døren. Jeg rev den opp, og myste inn i det sterke lyset. Nå kunne jeg se hele hodet hennes. Hun smilte fortsatt til meg. Og denne gangen smilte jeg tilbake, før jeg våknet.
Det var fortsatt midt på natten, så jeg la meg til å sove igjen. Denne gangen drømte jeg ikke.
Langt inne i bevisstheten visste jeg at jeg en dag ville finne ut om denne drømmen.