Solens Utvalgte

Endelig

Etter lunsjen løp jeg ut i retning av det hemmelige stedet mitt mens jeg tenkte på hvor rød jeg hadde blitt. Kinnene mine ble litt lyserosa når jeg tenkte på hvor mye jeg hadde rødmet i løpet av de få minuttene jeg hadde sittet sammen med Jack. Så var jeg ved det hemmelige stedet mitt, og fikk ikke tid til å tenke mer. Jeg satte meg ned på huk, og kravet inn fra hullet i bakken til hulen under skolen, og stoppet.
For der, på den gamle krakken jeg hadde funnet, satt en jente på samme alder som meg med en bok i hendene. Hun hadde blondt hår som ikke var så mye lenger enn mitt, isblåde øyne som stirret forskrekket på meg, og en kjærlighetsroman i de bleke hendene hennes. Jeg stirret tilbake.
Så reiste hun seg fort ,akkurat idet jeg skulle spørre hvem hun var, og la en hånd over munnen min.
"Shhhhh! Jeg kan høre dem!" Hvisket hun kjapt til meg før hun klappet igjen munnen.
Og ganske riktig, rett utenfor inngangen hørte jeg mange skritt i grusen. Mange av de hvite joggeskoene sparket til små steiner.
"Hvor er de hen?" Spurte en stemme.
"De har sikkert gjemt seg et eller annet sted bak her, dere vet jo hvilke pyser de er," sa noen andre. Jonathan.
Jeg gispet lavt, og fikk et sint blikk fra jenta som svar. Etterpå holdt jeg munn, og konsentrerte meg om å lytte.
"Nei, kom igjen. De er ikke her lenger, vi får lete videre," sa Jonathan til resten av guttene som sto med han. Så gikk de.
Jeg pustet lettet ut idet jenta flyttet hånden sin.
"Takk Gud for at de ikke fant oss," pustet hun lettet ut. Jeg stirret på henne, og hun skjønte at hun måtte gi meg noen svar.
"Vel, du har vel et par spørsmål så jeg bare starter ved å presentere meg selv," sa hun, og rettet seg opp.
"Hei, jeg heter Ingvild og jeg er en stor lesehest og fan av romantiske og tragiske romaner,"
"Hei," sa jeg og rettet meg opp jeg også. Hun smilte når hun så at jeg skjønte konseptet.
"Jeg heter Rapunzel, men alle vennene mine kaller meg Punzie. Vel, hvis jeg hadde hatt noen venner da,"
Hun smilte, og pekte på boken min.
"Vel Punzie, jeg skjønner hvor du har navnet ditt fra," jeg smilte sjenert tilbake.
"Hvorfor gjemmer du deg her?" Spurte jeg forsiktig i tilfelle hun ikke ville snakke om det.
"Av samme grunn som deg tenker jeg vel," sa hun, og trakk lett på skuldrene. Så jeg hadde ikke gjort henne trist.
"Gjemmer meg for Jonathan og gjengen hans, vi som liker bøker er vel spesielt utsatt,"
"Vel hvis du liker bøker, og er utsatt for Jonathan og gjengen hans sine angrep, er du velkommen til å bli her sammen med meg," sa jeg og smilte til Ingvild. "Det kan jo bli vår lille bokforsamling," hun lyste opp.
"Kan jeg virkelig det? For jeg visste ikke at det var okkupert skjønner du," spurte hun.
"Klart det! Vi bokormer må holde sammen, ikke sant?" Hun lyste opp ved denne ideen fra min side. Lenger inn i vår lille hule, fant vi en liten blå krakk, to bord, en ødelagt duk noen måtte ha laget i kunst og håndtverken, tre stolputer og en liten oppsprukken kommode
"Det er utrolig hva folk kaster, ikke sant?" Spurte Ingvild mens vi bar den oppsprukne kommoden til det lille lesehjørnet. Jeg bare smilte til svar.
Til slutt ble det veldig koselig i lesekroken vår. Ingvild klappet hendene dramatisk sammen sånn som de gjør på film. Akkurat da ringte det inn, og vi måtte forlate den nye klubben vår.
Utenfor klasserommene klemte Ingvild meg, og hvisket inn i øret mitt:
"Takk for at du er min eneste venn," så var hun borte. Jeg smilte helt bort til mitt klasserom.
Endelig hadde jeg fått en venn!