Solens Utvalgte

Misfostre til utsilling

Da bilen stoppet hadde det gått mange timer. Og jeg lurte på hvor vi var. Dørene ble åpnet, og jeg ble dratt ut rett før Jack ble dratt ut. Vi ble holdt av hver vår mann i uniform. De dro oss gjennom en lang mørk gang, og så gjennom enda en gang. Et sted var det en vegg vi kunne se gjennom. Bak den veggen var det et museum. Det var fyllt med mennesker, som jeg veddet på ikke kunne se oss. Vi ble dratt enda lenger, før vi kom til en gang som var delt i to. Mannen som holdt meg gikk den ene veien mens mannen som holdt Jack gikk den andre. Jeg ristet og skrek bak lommetørkle og prøvde å komme meg løs. De kunne ikke skille meg fra Jack! Men mannen holdt fast. Jack så ut som han gjorde akkurat det samme, men han kom heller ikke løs. Mannen festet meg til et bord med titan lenker som var veldig tjukke, og tok vekk lommetørkle rundt munnen min bordet ble løftet opp slik at jeg nesten sto, men ikke helt.
"Hvor er Jack? Hva skal dere gjøre med han!" Ropte jeg etter mannen. Men han fortsatte å gå.
"Ikke gå når jeg snakker til deg! Hei!" Ropte jeg etter han, men han var allerede borte. Jeg følte jeg måtte gråte. Hva om de gjorde noe skrekkelig til Jack? Hvordan skulle vi greie å komme ut herfra. Jeg stoppet opp tårene når jeg hørte skritt.
"Hei Rapunzel," hørte jeg presidenten si. "Hvordan går det?"
Jeg knurret til ham. Han så falskt bekymret ut og sa:
"Neimen, Rapunzel. Har du grått?" Spurte han og tok opp en av tårene mine som fortsatt lå på kinnet mitt.
"Jeg tenker vel du tenker på Jack?" Sa han olmsk. "Slapp av! Vi gjør ham ikke noe, ennå. Hvis du gjør som vi sier skal det ikke skje ham noe," sa han med et ondskapsfullt smil på leppene. "Vakt," sa han uten å heve stemmen stort.
En uniform mann kom inn.
"Sett på henne den fine gjenstanden," sa presidenten med et smil. Vakten bare nikket. Han låste opp alle håndjernene jeg hadde på hender og føtter. Jeg skulle akkurat til å blåse dem til himmels da vakten satte et armbånd om håndleddet mitt. Han låste det og satte noe vanlig tau rundt halsen min. Ikke for stramt men ikke slakk nok til at jeg kunne rømme.
"Hva i..?" Begynte jeg når jeg skjønte at armbåndet var av titan.
"Du kan ikke gjøre hokkus pokkus når du har noe av titan på eller rundt deg. Jeg prøvde å dra det av, men det satt bom fast. Jeg skulte olmt på presidenten.
"Før henne til rommet sitt," sa presidenten og smilte til meg. "Du får tenke på det over natten,"
Vakten førte meg gjennom en ny gang, og inn på et rom med en seng og en bokhylle fyllt med en bok. Han tok av tauet, og kastet meg inn. Først når døren var lukket så jeg at dette ikke var et vanlig rom. Det var et monter.
Mange mennesker sto utenfor og pekte og tok bilde av meg. På to sider av rommet var av glass. Den ene siden var der alle menneskene sto, det var lydtett, den andre siden var et vindu til et rom som lignet mitt på en prikk. Og på gulvet der satt Jack!
"Jack!" Ropte jeg i håp om at det ikke var lydtett. Han hørte meg og sprang bort til glasset. Jeg satte meg ned på knærne og la pannen og håndflatene mine mot glasset. Han gjorde det samme.
"Går det bra?" Spurte han. Jeg nikket.
"Hva er dette stedet?" Spurte jeg og så meg rundt.
"Jo det skal jeg si deg," sa Jack. "Vi er noen misfostre til utstilling,"